|
 Foto:
Ulla Montan
Hanna
Hallgren
I
både Ett folk av händer (2001)
og Burqua (2003) synes Hanna Hallgrens
(f. 1972) tekster å strebe etter et språk
frigjort fra språkene slik vi kjenner dem, eller
rettere sagt, vanligvis bruker dem. Tekstene vil være
henders gestikk og berøring, vil være ren
rytme, vil være tegn og signaturer lik blekklatter
som uttrykker en annen betydning og identitet. Men vanskelighetene
leseren møter, viser et høyt refleksjonsnivå i
de strategiske valgene. Som i den lekende lydlige klangmessige
likheten i «Ett folk av händer»: «stå opp,
stomi, hopp i», «Essen/ Fressen/ Mövenpick», «och
ta och ta och takt/ schitz. scha scha/ mjau, sjas iväg».
Ord på tysk og engelsk blander seg med det svenske.
Fiksering og entydighet unnflys også når
det gjelder kjønnethet: «Grått grå.
Inom den tunga förintelsen/ simmar hon han i en
bassäng/ tungt vatten/ Upplyst, kväll/ Naken,
väljer kön».
Burqua synes å angi
sine tematiske retninger klarere enn Hallgrens første
bok. Burkaen er som kjent den bekledningen kvinner under
Talibanregmet i Afghanistan ble påbudt å bære,
et fullstendig kroppstildekkende stykke stoff hvor bare
små hull rundt øynene tillot dem utsyn.
Mangelen på transparens i Burquas dikt fikk enkelte kritikere til å snakke også om
en språkets burka. Men formålet med maktens
tilsløring av den kvinnelige kroppen er jo at
denne er skamfull og må skjules; Hallgren viser
oss derimot den nakne, ugjennomsiktige kroppen i form
av språk – og kanskje mer enn det: viser
kroppen i samarbeid med det ikke-kroppslige, det teknologiske.
Noter bakerst i Burqua forteller om RAWA, en underjordisk,
feministisk organisasjon som ved hjelp av filmkameraer
gjemt under burkaene sørget for at offentligheten
fikk kjennskap til massehenrettelser i Kabul.
En
annen av Hallgrens noter, som den lesende kan gripe fatt
i som peilemerker i lesningen, peker i retning av artikkelen «Situated
Knowledges: The Science Question in Feminism and the
Privilege of Partial Perspective». Forfatteren
er Donna Haraway, som ofte beveger seg i området
mellom biologi, semiotikk og politikk. Haraway diskuterer
her en figur som ligner kyborgen, en figur eller aktør
som er satt sammen av både tegn, teknologi og kropp.
Kvinnene i RAWA, hvis kropper på grunn av maktens
standpunkt ble dømt til å leve i skjul,
brukte denne dommen, dette skjulet til å gjemme
et potent teknologisk øye, et øye som til
slutt avslørte makten. Denne hemmelige, men også sterke
burkatilstanden er tilstede i Hallgrens tekster, hvor
søsterskap, et sensuelt, bruddpreget språk
og teknologi arbeider sammen, med friheten som mål.
En
annen mulig referanse kunne være den franske filosofen
Luce Irigaray. Setninger som «att rinna/ rinnande
skedd, i omlopp/ ett du jag läppernas hav»,
bringer tankene til Irigarays utlegning i «Ce sexe
qui n’en est pas un» (1977), der hun skriver
om hvordan kvinnens kjønn ikke er ett, som mannens,
et kjønn lik et vedheng som man kan betrakte med
objektiv distanse, men snarere er to: to lepper, lepper
som alltid berører hverandre. Og når Hallgren
skriver om «fingrarna häver sig från
vågor/ Naturen är ett spekulum och skalp»,
oppstår det likeledes et ekko fra den Irigaray
som i verket Speculum de l’autre femme (1974)
skriver om det konkave speilet, spekulum. Irigaray stiller
opp spekulumet som en motsetning til det flate speilet,
til mimesis, den mimesis som har vært den mannlige
strategien i vestlig filosofi, den måten han har
legitimert sitt syn på kvinnen som mangel og seg
selv som væren på. RAWA-kvinnenes motstandskamp
benytter seg av kameraøyet, som her ikke fremstilles
som «objektivt», men snarere som et subjektivt
og kroppslig situert blikk. Hallgrens hyllest til RAWA-kvinnene,
forfatterens hakkende melodiske burkablues, kan ses som
tekstens grunnrytme.
Der
den første av Hallgrens utgivelser kom i Bonniers
standardiserte Ny lyrikserie, bryter Burqa ut
av den formatmessige uniformeringen. Den brer seg ut
i a4-format, fulgt av forfatterens egne illustrasjoner
i sort tusj: fingeravtrykk og hurtig tegnede streker
som kan ligne kroppskonturer, sprer seg på forsiden
og mellom tekstene og ser nesten så glinsende våte
ut som var de nettopp tegnet.
Susanne
Christensen Oversatt
fra dansk av Audun Lindholm
|
|
