|
 Foto:
Cecilia Grönberg
Johan
Jönson
Det er sent i historien. Hva gjemmer seg egentlig bak
sosiologenes, filosofenes og kulturteoretikernes forsøk på
å forklare vår tid med etiketter som postmoderne og senmoderne?
Har historien nådd sin ende, som Hegel forutså, og konservative
ideologer proklamerte etter murens fall? Har modernitetens jernbur til
slutt blitt åpnet, eller har det blitt erstattet av noe enda verre?
Leser man Johan Jönsons seneste diktsamling Monomtrl synes svaret å
helle mot det siste alternativet: «Det behövs ingen uniformerad
makt, jag går själv mellan de institutionaliserade anhalter som
skapar den öppna anstalten.» I et slikt samfunn veier ingen
«mer än sin personakt».
Monomtrl – tittelen
kan for eksempel uttales som monomaterial – er et særdeles
ambisiøst forsøk på å trenge inn bak de gjengse
samtidsdiagnosene, såvel de rosenfargede optimistiske som de chict pessimistiske variantene.
Boken består av et dusintall avdelinger av varierende lengde, fra
«En argonautmaskin» på noen sider til «Negativ
meditation» som opptar en tredjedel av bokens drøyt 200 sider.
Det er naturligvis ingen konvensjonell diktsamling,
verken med tanke på form eller omfang. Stilbrytningene er legio.
Enkelte mer tradisjonelle lyriske partier forekommer, men havner i skyggen
av hva som kan ligne tekstpermutasjoner, prosadikt, aforismer og utdrag fra
dagbøker. Ofte hulter til bulter og samtidig. Men tematisk er
tekstmassen desto mer konsentrert og enhetlig.
Med konsekvens og frenesi tegner bokens ulike diktjeg
et bilde av det senkapitalistiske samfunnet og de psykiske og kulturelle
ruiner som følger i dets kjølvann. Den sønderrivende
globaliseringen viser seg i en av bokens sterkeste avdelinger å
produsere stadig mer konformitet, banalitet og lidelse – uansett om
vi befinner oss i Hällefors eller Hong Kong. Systemet kan svelge alt,
også sine skarpeste kritikere. «Den europeiska lösningen
är inte längre kirurgi» men «omnimetabolism»,
totalforbrenning.
Det er en fullstendig avhumanisert og
avindividualisert verden som fremtrer. Reduksjonen av mennesket er i det
minste trefoldig – og velkjent for lesere av poststrukturalistisk
teori (som Jönson tydelig tilhører gjennom tekstens oppkomme av
allusjoner til tenkere som Michel Foucault og Gilles Deleuze). Vi finner en
reduksjon i språkets navn: «I poesin kan jaget bare agere
hjälpverb, exempel och kollektiv» (noe som ved nærmere
betraktning kanskje ikke er så lite). Vi finner en reduksjon i
teknologiens navn: «Jag är en maskin riktad ingenstans. / Jag
gör överflöd och ingenting.» Og vi finner reduksjon i
biologiens navn, som for eksempel gir seg uttrykk i en sterk tendens til
animalisering: «Jag är omgiven av kreatur. / Av slavar och
gestalter i djurmasker.»
Disse reduksjonene kunne imidlertid i den
poststrukturalistiske teoriproduksjonen også ses på som tegn
på nye muligheter, som en ny frihet bortenfor den sunne fornuftens
tvangstrøye. Jönson beholder noe av denne verdimessige
dobbeltbetydningen, men velger oftest å rendyrke det negative sporet.
Man kunne si at mennesket her er blitt skåret ned til en tom form
hvis eneste gjenværende hensikt synes å være å
disiplineres av myndigheter og fornedres av såkalte medmennesker.
Bilder av krig, tortur, vold og ydmykelse fremkalles med plagsom presisjon
og monomani, skildret fra både bøddelens og offerets
synsvinkel. Kroppen utgjør heller ikke noe tilfluktssted når
illusjonen om det selvstendige subjektet har krakelert. Kroppen er redusert
til sine utsondringer, til avføring, fett og annen biologisk
materie. I bokens mest ubehagelige avdeling, titulert
«Exkrementhantering», dokumenteres lidelsen og fornedrelsen
på en forvaringsanstalt i påtrengende og kvelende bilder. Her
finnes ingen forsoning, etisk eller annen. For leseren gis det ingen andre
utveier enn konfrontasjonen. Det samme kan sies om hele boken.
Effekten er klaustrofobisk, men også potensielt
avstumpende. Svartsynet risikerer å bli programmatisk. Hvorfor skrive
litteratur under slike forhold, spør diktjeget seg selv flere
ganger. Går det an å «göra poesi på fiendtlig
språk»? Kanskje er det tross
alt mulig at diktene med Jönsons læremester Deleuze oppretter en
fold, et «produktivt veck / i historien». Og i «Negativ
meditasjon» dukker med ett følgende strofer opp:
den svaga
knappt förnimbara lukten
av utopin
måste pågå
Utgivelser:
Som samplingsdikter (Norstedts,
1992)
Näst sista våldet – stycken ur
anställningen (1994)
Nod noll (Maskinen
förlag, 2001)
Minnen av kroppar i rörelse och vila (2001)
Karma inertia (2002)
Transvektor (2002)
Aggregat som muterar (2002)
Virus (oe i editör,
2004)
Monomtrl (Bonniers, 2005)
Magnus Persson
Oversatt fra svensk av Martin M. Sørhaug
|
|
