|
Geof
Huth: Variasjon versus flyktighet i samtidspoesien
I
USA kan du gå inn i en vanlig bokhandel uten å finne
poesi i det hele tatt. Om du finner fram til den lille,
bortgjemte seksjonen, vil den ofte bestå av dikt
av det lettfattelige slaget, mer sentimentalitet enn
kunst. Selv bokhandlere med solide poesisamlinger (et
par hundre bøker eller mer) satser først
og fremst på et relativt begrensa utvalg: en type
diktning som er spiselig nok for det brede publikum.
Dette omfanget er ingen indikator på den bredden
av tekstene diktere verden over skriver. Det finnes lite language-poesi
(en stor bragd, tatt i betraktning hvor viktig denne
typen poesi er i USA), visuell poesi finnes ikke i det
hele tatt, og ingen varianter av samtidsversjonen av
post-surrealistisk poesi, som primært er å finne
i trykt form og i e-zines.
I
poesiens verden er en bok bevis på en prestasjon,
et mål som er nådd. Utgivelsen av en bok
er et håndfast bevis på hva en dikter er
verdt. Men bøker makter ikke på en tilfredsstillende
måte å gi innblikk i poesiens verden. Det
finnes for mange muligheter, for mange valg. Og storparten
av poetene har aldri publisert ei skikkelig bok, ei med
harde permer; de fleste må nøye seg med
en chapbok som høydepunktet i karrieren sin. Chapbøker
er billigere å produsere, og dermed kan de på en
bedre måte enn innbundne bøker uttrykke
mangfoldet i samtidspoesien. De havner ofte i en mellomposisjon,
et sted mellom tidsskrift og bok, de minner mer om små fanziner,
men er enkeltstående snarere enn periodiske publikasjoner.
Den
motoren som virkelig holder poesien i gang er tidsskriftet,
om det er i form av tidsskrifter i avisformat, zines
eller en webzine. Et stort omfang av poesien ville aldri
blitt publisert, hadde det ikke vært for småforlagenes
tidsskrifter. En poesifanzine er stort sett relativt
billig å gi ut, men den er å finne i et utall
varianter. Bare denne uka har jeg mottatt fanziner i
form av en bunke kopierte ark stifta sammen i ryggen,
noen få ark stifta i det ene hjørnet, bretta
tre ganger og putta i en konvolutt, et større
limfrest fotokopiert tidsskrift med noe fargetrykk, og
et nydelig, innbundet, offsettrykt 128-siders tidsskrift.
Sistnevnte må kanskje plasseres utenfor fanzineformatet,
men ikke innholdsmessig. Tidsskriftet var fullpakka med
visuell poesi, eksperimentell poesi og prosa. Denne uka
kom jeg også over noen få nye utgaver av
webzines, som kunne tilby poesi i en rekke ulike former.
Hver av dem ville ha kommet opp i tre- eller firehundre
sider i papirformat, og omtrent halvparten av sidene
var oversettelser av poesi fra verden over.
Det
er hos småforlagene og de enda mindre mikroforlagene
poesien er å finne i dag. Uten disse stedene ville
poesien dødd ut, fordi den trenger plass til å utforske,
nok plass til å utøve. De små publikasjonene
tilbyr muligheter poesien aldri ville hatt tilgang på ellers,
og er mangfoldig nok til å holde liv i ulike former
for poesi. På 1980- og 90-tallet fantes det et
levende nettverk av mikroforlag rundt om i USA som kom
med bidrag av et vidt omfang, både innenfor og
utenfor poesiens område. Det papirbaserte feltet
er blitt svekka, men det kommer fortsatt tekster fra
den kanten som det er nesten umulig å finne andre
steder. Det er webziner som først og fremst har
erstatta små papirpublikasjoner. I dag er det mer
sannsynlig at en ung poet publiserer på nett enn
i en papirutgivelse. Webziner har også den fordelen
at de har nok plass til en stor mengde poesi, til veldig
lav pris. Få utgifter gjør nettpublisering
populært og framgangsrikt. Med denne publiseringsmåten
er det mye enklere å nå et publikum – siden
tilgangen er gratis og distanse ikke er noe hinder for
tilgjengeligheten.
Så dagens
poesi og visuell poesi har gode vekstforhold i en verden
med mangfoldige muligheter, men her finnes også en
kilde til bekymring. Alle disse måtene å publisere
på (små papirpublikasjoner og e-publisering)
er flyktige. Folk kaster gjerne det eksemplaret de har
av en mindre publikasjon etter en stund, fordi de er
usikre på hvordan de skal ta vare på den,
og siden verdien den har for dem minker etterhvert. Det
er tross alt ingen bok. Den mest usikre framtidsutsikta
gjelder likevel webzinen. Mange webzines har begrensa
lagringsplass, slik at innehaverne sparer penger og plass
ved å slette eldre utgaver fra nettsiden. Jeg har
sett en rekke tilfeller av webzines som bruker denne
teknikken som en måte å spare penger på,
men dette bidrar samtidig til å underminere den
store fordelen de har: lett tilgang. Straks en zine forsvinner
fra nettet er den fullstendig utilgjengelig. Vanligvis
har ingen utenom utgiverne kopi av den, og noen ganger
har heller ikke de noen kopi. Og når en webzine
lukkes, forsvinner som regel alt innholdet også.
Det
er ikke samtida, men framtida vi må bekymre oss
for når det gjelder dagens poesi. Vi kan være
trygge på at poeter kommer til å ha rikelig
av steder å publisere diktene sine på. Vi
kan også være sikre på at en stor spennvidde
av poesi og visuell poesi vil være tilgjengelig
for leserne – antagelig mer enn hva leserne selv
vil etterspørre. Men vi kan slett ikke være
trygge på at diktene vil leve videre. Vi kan ikke
være sikre på at vi etterlater noe som helst
til ettertida.
Geof
Huth, visuell poet bosatt i Schenectady, New York
Oversatt
fra amerikansk av Therese Tungen
|
|
