Aleksandr Skidan

Norsk // English

Aleksandr Skidans poesi har en umiddelbar, søkende stil som fokuserer inn i framtiden – poesiens og språkets framtid. Det er vanskelig å underlegge hans poesi vanlige epiteter som avantgardistisk, eksperimentell eller nyskapende, for det den gjør er nettopp å så en radikal tvil om disse utbredte karakteristikkene, og utsette dem for en avmålt eller knusende analyse.

Skidans poetikk er helt klart av den raffinert peterburgske typen – peterburgsk sui generis. Dens umiddelbare utgangspunkt, det poetiske språkets startsted, er byens storslåtte, men samtidig hule materialitet, fraværets og tapets materialitet. Den gjenferdaktige, uhåndgripelige byen blir i Skidans dikt forvandlet til et blinkende «rødt kaos» som absorberer en uendelig rekke av forfalne bakgårder og portrom, absorberer dets beboere med deres fascinasjon for vin eller hverandre, som også absorberer selve muligheten for det poetiske utsagnet, og dets raseri. På samme måte som St.Petersburgs landskap framstår praktisk talt hvert dikts poetiske «landskap» som en storartet hildring formelig gjennomboret av «de europeiske tankers forgreninger» – skarpe, provoserende og ukomfortable.

Etter å ha utviklet og kanonisert en gren av den peterburgske poesien – representert ved navn som Vaginov og Andrej Nikolev (Jegunov) – og forent den med skarpsynets og det unnvikendes poetikker, inspirert av Hölderlin, Trakl, Mallarmé og de amerikanske language-poetene, problematiserte Skidan selve muligheten for en distinkt identitet, kulturell eller geografisk. Dermed figurerer den peterburgske strukturen i hans dikt som en metafor for det opprinnelige, uopprettelige tap. Vi har altså å gjøre med en paradoksal poetikk, som bevisst unngår å underbygge seg selv og målrettet fravrister seg karakteriserende kriterier.

Det er da også dette som gjør den poetiske stemmen unik – Skidan gir lyrisk form til sjangeren fragmentarisk-intellektuelle essay med brå lyrisk-fortellende innskudd. Samtidig utelukker hans collageprinsipp en lyrisk fortellestemme. Nettopp derfor oppstår en uunngåelig eksplosjonseffekt som er forårsaket av at utsagnets subjekt er ubestemmelig eller har gått i oppløsning. Collagekomposisjonen oppstår ved at Skidan lesser på med ikke-markerte sitater, eller bruddstykker av filosofiske eller lingvistiske traktater som har oppnådd «kultstatus» i den europeiske moderne og postmoderne estetikken. Det dreier seg for eksempel om sitater fra Heidegger, Walter Benjamin, Roman Jakobson og Giorgio Agamben. Ofte blir disse sitatene kuttet ned til størrelsen av en terminologisk formel som henviser til en kanonisert kulturteori og samtidig framstår som et tegn på at denne har utspilt sin rolle.

Det er verdt å legge merke til at den direkte fortellestemmen er fullstendig tabuisert og fordrevet fra teksten. Sorteringen av sitatene følger en aleatorisk metode hvor fordelingen av sitatutdragene underlegges et prinsipp om vilkårlig valg. Ved sorteringen av de innlånte passasjene framstår kaos som det dominerende prinsipp, men dikteren er selvfølgelig likevel tilstede i form av sin kritiske hensikt. Han grunner over opphavet og morfologien til de kulturelle normene som ikke tillater forfatteren originale eller åpenhjertige utsagn. I hans collageaktige arabesker presenteres en refleksjon over traumets natur, slik dette traumet har blitt påført den kulturelle bevisstheten gjennom Benjamins tese om det reproduserbare kunstverk. Det poetiske språket, vevet utelukkende av ekko fra fremmede ord som allerede er mangfoldiggjort og utbredt, framstår som en variant av den prosodiske magi og muliggjør en leging av det traumet den evige gjentakelse representerer.

Sitatmosaikken i Skidans dikt framstår som en fristelse for den erfarne leseren. En fristelse til å finne fram til en egen uforlignelig subjektivitet i omgivelser hvor den er prinsipielt umulig, omgivelser hvor den ansiktsløse fremmede tale – hentet fram fra det høykulturelle arkivet eller hverdagsleksikonets lave stil – triumferer ubetinget.

Fokuset på talestrømmens anonymitet og uadskillelighet gir Skidan muligheten til å finne opp en uventet poetisk optikk, som det ville være helt naturlig å gi navnet «bruddets poetikk». I Skidans poesi er ikke ordene lik tankene, og bildene er ikke lik tingene. Ulikgjøringen eller bruddet presenteres ikke som et endelig resultat, men som en uendelig prosess. I Skidans framstilling blir samtidens personlige, sosiale og politiske erfaringer formet ved hjelp av et katastrofalt brudd med (en katastrofal pulverisering av) de idémessige konstruksjonene og kulturelle modellene av virkeligheten.

Ett av ledemotivene i hans søken er bruddet med den tradisjonelle modellen av dikteren som profet, hvis stemme utgår fra åndsmaktens transcendentale kilde. Det at den moderne dikteren har mistet den forhenværende karisma som «åndsherre» blir hos Skidan framstilt som et positivt moment som gir muligheten til å jobbe direkte med ruinene av de en gang så hellige profetiske symboler og utforske historien bak deres sammenbrudd og oppsmuldring. Bruddets poetikk jobber altså med det poetiske ordet i det kritiske øyeblikket da enhver utopi åpenbarer sin umulighet, og enhver kritikk demonstrerer sin begrensning.

Det er nok få av samtidens diktere som vier nettopp Ordet en så stor oppmerksomhet som det Skidan gjør. Ordet som det forhenværende metafysiske uttrykket for Guddommelighetens navn, men som har blitt en utvisket signifikant i den daglige kommunikasjon. De kravene til tilgjengelighet og enkelhet som i dag stilles til poesien tvinger oss til å se i det poetiske ordet et rent funksjonelt, tidvis parodisk eller underholdende instrument. De tragiske sammenstøtene som er knyttet til forsøkene på å ekskludere det poetiske ordet i en periode hvor det nærmer seg den sjablongaktige truisme, utgjør en gjennomgangstone i mange av Skidans tekster. Lek med ord eller språkkonstruksjon blir i hans poesi ikke bare et sentralt bilde – er ikke bare hovedpersonen – men opptrer ofte som selve fortellestemmen.

I sin studie av de russiske formalistenes resepsjon av Heines poesi foreslår Mikhail Jampolskij å skille tinglige bilder som refererer til en konkret, faktisk realitet, fra ordlige bilder som ikke forutsetter noen direkte referanse til den materielle verden og framprovoserer en lek med fantasien. I Skidans poesi spiller ordbildene hovedrollen: I boken Delirium fra starten av 1990-tallet fortalte ordbildene, understøttet av et mangfold kulturelle allusjoner og centoner, om subjektets følelsesmessige oppsmuldring eller fortapthet som et resultat av dets direkte møte med virkelighetens verden. De sammentrukne ordbildene som i boken Ved annen gangs lesning fra andre halvdel av 1990-tallet oppnådde en hittil ukjent suggerende effekt, erklærte den materielle virkeligheten som ikke var underlagt tekstens lovmessighet og et tekstinternt spill for en logisk umulighet. Boken Rød forskyvning fra starten av 2000-tallet insisterer derimot på at det er prinsipielt mulig, ja til og med høyst nødvendig, å forholde seg til tingenes verden og etablere en felles intimitet ved å skrelle av tørre og døde ordkonstruksjoner. Rød forskyvning er en bok om hvor umulig, men samtidig maktpåliggende det i dag er å samle sammen subjektet – talens og historiens subjekt – som er i besittelse av en negativ erfaring etter den foregående omveltningen av alle verdier.

«Hvem er de, disse menneskene i svarte frakker» – i denne linjen perifraserer Skidan Descartes, som reflekterte over den menneskelige tvils logiske natur. I sine bøker, og særlig i den tredje, tilegner Skidan seg den radikale spørsmålsstillingens taktikk, og stiller aktuelle spørsmål som: hva er en dikter i dag? Hva er en intellektuell i dag? Hva er i dag et politisk subjekt? Hva er det talende og skrivende «jeg», og hva er «hun» som setter skrive-maskinen i bevegelse? – Og han svarer intelligent, tydelig, revolusjonært, innimellom freidig og diskutabelt, og aller viktigst, i uventede og skarpe poetiske lysglimt.

Dmitrij Golynko

Tale ved tildelingen av Andrej Belyj-prisen for 2006 til Aleksandr Skidan

Oversatt fra russisk av Martin Paulsen

Tomomi Adachi

Jelle Meander

Caroline Bergvall

Redaksjonen

Ingvild Burkey

Silje Bekeng

Christian Bök

Jesper Olsson

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Ellen Grimsmo Foros

Sindre Ekrheim

Simen Hagerup

Sofie Arneberg

Linn Hansén

Athena Farrokhzad

Martin Larsen

Lars Bukdahl

Karl Larsson

Redaksjonen

Leevi Lehto

Miia Toivio

Cecilie Løveid

Silje Stavrum Norevik

Mette Moestrup

Susanne Christensen

Fredrik Nyberg

Hanna Nordenhök

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Cia Rinne

Leevi Lehto

Jacques Roubaud

Cathrine Strøm

SHARKS

Athena Farrokhzad

Aleksandr Skidan

Dmitrij Golynko

Kajsa Sundin

Athena Farrokhzad

Gunnar Wærness

Redaksjonen

Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II

Fredrik Nyberg

ChateauxChateaux

Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby

Falsche FreundeFalsche Freunde

Uljana Wolf

Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud

Sean Bonney

Spit TempleSpit Temple

Cecilia Vicuña

Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire

Jean-Marie Gleize

-->

Audiatur avholdes 27.-30. september 2007 for tredje gang i Bergen. Audiatur finner sted på flere arenaer, men hovedsetet vil være BIT Teatergarasjen.