Anne Bøe

Norsk // English

I spennet mellom debuten Silkestein (1984) og Sisyfos synger (2003) har Anne Bøe (f. 1956) med stringens forfulgt – og utviklet – et nøysomt utvalg motiver. Langs disse linjene i forfatterskapet (jeg kunne like gjerne sagt ”sirklene”) utvikles skissene til forskjellige poetiske prosedyrer for å nå frem. Til hvem? Til objektverdenen, men først og fremst til en holdbar tosomhet eller, noen ganger, til et større, reservasjonsløst fellesskap. Disse fremgangsmåtene, selv om de vanskelig kan lykkes, loser likevel leseren frem mot en billedbasert betenkning av både språkets og menneskelivets grunnvilkår – noe som i seg selv innebærer en form for positiv deltagelse.

Det umulige i å, sømløst, inngå i et fellesskap med tingene eller menneskene utkrystalliserer seg hos Bøe som paradoksale, oksymoroniske bilder, forløp eller sykluser, som ikke lar seg lukke. Men selv om disse unektelig står i tapets, fragmentets, tegn, er det ikke desto mindre en type hjem det er snakk om. Det lyriske jeg’et, hvis identitet er splintret og flytende, artikulerer nemlig denne oksymoroniske talen med kroppen, ”den siste rest av natur som ikke er forurenset,” som Pia Tafdrup sier. Det er altså en fremadstigende og intim kroppslighet som ligger under de splintrede billedremsene. Kroppen: et siste hjem når både språk og menneskelige fellesskap svikter? Dette forblir, kanskje med nødvendighet, åpent.

Bildene av resten, spriket, eller den forskjell som forhindrer et helhetlig fellesskap, utvikles ofte innenfor rammmen av mann-kvinne-relasjoner, et område hvor kroppsligheten (naturlig nok) også spennes ut, som her (i Sisyfos synger): ”tanke gjort tvetydig, mann/ delt i kvinne, berøvet, beriket/ av mangel, han skiveutglidning/ i henne, de sklir ut, de babler bedøvet i/ hverandres brusk, de går fortapt/ mens de mumler/ misforståelsens mysterium// bokstavbrukne, språksåre.” Med dette istykkerskrevne rommet for øyet, kommer det vel neppe som noen stor overraskelse at Bøe, når man begynner å lese henne, sjelden oppleves som noen lettlest poet. Tekstene vegrer seg rett og slett mot å bety, en motstand som riktignok mildnes noe når man merker at de kroppslige diktene også må leses slik – med kroppen.

Utstyrt med en lyttende, intuitiv lesemåte åpner Bøes tekster seg utvilsomt lettere for leseren, og en tekst som i utgangspunktet virket dunkel og kryptisk vil kanskje oppleves som mer gjestfri og givende. Det talerom som en slik kroppslig lesning åpner er likevel ikke et område leseren alene må stå for. Det lyriske jeg’et er nemlig ikke bare diktenes tematiske sentrum, eller den som taler i diktet, men også den henvendende instans som danner konturene av den dypt lengtende gesten Bøes dikt fremfører. Det er derfor, etter min mening, mer nærliggende å lese det ”bokstavbrukne” oppimot både diktets og den lesendes kroppsflate som ”språksårt” skrives og leses frem. Lengselen, den dypt menneskelige impulsen etter å forsone seg med (eller bote på) forskjellige tapserfaringer, ligger også adskillig nærmere den optikken Bøes lyrikk innstiller seg på, enn den mer kjølige selvreflekterende poesien hun har et visst slektskap med.

Bøes dikt er således et frirom for den kaotiske kroppen, kroppen som ikke vet, men som likevel involver en type viten – en annen, mer fragmentarisk, situasjonsbestemt og intim kunnskap. Kanskje den vi får overlevert i betroelsen og bevarer som hemmeligheter? Og selv om diktenes oppbrutte billed og -kommunikasjonsflate kanskje kan virke retningsløs ved første gjennomlesning, fremsetter tekstene likevel et løfte om noe mer inkluderende og samlende – et erfaringsrom som ikke bare er preget av bruddstykkets kaleidoskopi, men som også innbyr til opprettelsen av et språk og en kunnskapsform som, selv om den er splintret, innebærer en pakt og, ja, kanskje nettopp dét – en livgivende hemmelighet: ”forvirringen er det/ som frigjør oss nå/ motsetninger setter seg/ sammen og dreper meg men/ de føder deg og knust kommer jeg/ ut foldes du inn og splittet idet vi/ glir sammen i brudd blir vi det glidende hele.”

Utgivelser: Silkestein (1984) / Ordenes kildemor (1987) / Ildrose (1989) / sinobersol snø (1993) / ingensteds overalt (1994) / Bølgenes sorg? De vet ingenting. Dikt i utvalg 1984–1996 (1996) / Krigslogikkene. En diktpamflett (2001) / sisyfos synger (2003)

Kjetil Røed

Henning H. Bergsvåg

Audun Lindholm

Anne Bøe

Kjetil Røed

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Hildegunn Dale

Kjetil Røed

Jörgen Gassilewski

Paal Bjelke Andersen

Cathrine Grøndahl

Kjetil Røed

Inger Elisabeth Hansen

Øystein Vidnes

John Hegre

Carl Kristian Johansen

Johannes Heldén

Audun Lindholm

Svein Jarvoll

Kari Løvaas

Onophon

Audun Lindholm

Christian Refsum

Kjetil Røed

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Torgeir Schjerven

Stål Stenberg

Espen Stueland

Steinar Opstad

Arne Østring

Audun Lindholm

Vemund Solheim Ådland

Susanne Christensen

Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II

Fredrik Nyberg

ChateauxChateaux

Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby

Falsche FreundeFalsche Freunde

Uljana Wolf

Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud

Sean Bonney

Spit TempleSpit Temple

Cecilia Vicuña

Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire

Jean-Marie Gleize

-->

Audiatur 2003 ble avholdt i Bergen fra 14. til 16. november 2003. Programansvarlige var Audun Lindholm og Martin M. Sørhaug.