Åsa Maria Kraft

Norsk // English

En «lyrisk spionhistorie», står det i vårens katalog fra Svensk bokhandel om Åsa Maria Krafts (f. 1965) nye bok, hennes sjette siden debuten 4 påhitt (1997). Selv om assosiasjonene risikerer å løpe i feil retning er det en korrekt beskrivelse. Hemmelig avlytting, ting som skjules og avsløres, skyld, uskyld og den poetisk belastede rosen hører til innslagene i denne teksten, som dessuten er gitt den tungtveiende tittelen Bevis. Er det noe man kan stille spørsmål ved i beskrivelsen, er det om teksten kan klassifiseres som en «historie». Den som venter seg en sammenhengende framstilling vil bli frustrert. Derimot handler den på flere måter om historie, ikke minst samtidens.

Utgangspunktet for Krafts poetiske undersøkelse er et innslag på CNN som rapporterte om hvordan man under en rosebusk i hagen til en vitenskapsmann i Bagdad hadde funnet komponenter til en sentrifuge brukt til å anrike uran. «Amerikanske tjenestemenn la vekt på at dette ikke beviste at Irak hadde kjernevåpen – men det var et bevis på at irakerne hadde hemmelige planer om å gjenoppta kjernevåpenprogrammet straks verdens øyne ikke lenger var rettet mot dem.»

Denne rapporten later til å ha fungert som en startmotor. Den peker ut flere veier som følges og spørsmål som bearbeides. Men Kraft legger ikke bare merke til den politiske «nyheten», hun noterer seg også det lille faktumet rosebusken, som i nyhetsinnslaget er redusert til en rekvisitt. Rosen – ulike roser: steinrosen, rosen blant tornene – blir dermed hovedaktør i det merkelige, halvveis allegoriske dramaet som iscenesettes.

Kraft lar ofte tekstene ta form av ordleker, lydlikheter, oversettelser og oppdelinger som skaper tvetydigheter og uventede koblinger. Et eksempel: rosebladene, på engelsk heter de «petals», og dermed finnes det en lenke til den nedgravde sentrifugen, gjennom de sentrifugale og de sentripetale kreftene, noe som også har relevans for diktenes former. Men registeret er rikere enn som så. Her varieres skrivemåtene, typografiske arrangement og farger. Stramme, lyriske fragment blandes med fortellende passasjer, med en beskrivelse av et maleri av Jan van Eyck, med preparerte sitater fra persisk poesi, med lister og med replikker. For øvrig er den siste avdelingen i boka bokstavelig talt et drama, et «teatralt dikt» med barokke innslag, der mange av karakterene fra tidligere i boka møtes i en domstol: avlyttingssystemet Echelon, den britiske våpeneksperten David Kelly, Silvio Berlusconi, Lynndie England (en av de amerikanske soldatene som forekom på bildene fra Abu Ghraib-fengslet) med flere.

Dessuten brukes det altså fotografier: av en tegning av selv sentrifugen og av sentrifugens stålblanke deler – «support» og «cup» – hvis former vever en kjønnspolitisk tråd gjennom teksten. «Disse satans heterotilpassede delene fiksjonen skapes av», som det står i en passasje, eller slik det første diktet konstaterer:

Centripetal blad för blad
Delen som passas in
kallas för stöd, support
Den som passar kallas tömd bägare, cup
Centrifugal
Tyg pressat tunt
mot rundvägg
klädernas
framsida baksida klistrade mot, i hop
– att lösgöra tomrum – så kan:
fot, hand, hals träs i

Innledningsvis forvirrer tøyeligheten og variasjonen i Krafts poesi. Men allerede ved andre gjennomlesning får den en annen klangbunn. Spesielt gjennom det siste diktet, hvor de navngitte karakterene kaster skygge tilbake på de tidligere tekstene, noe som også høyner den emosjonelle temperaturen.

Derimot tilbyr ikke den avsluttende rettssakscenen – til forskjell fra vanlige spionhistorier – noen oppløsning. Poesien er en åpen prosess. Dens deler forblir intakte, de underkastes ikke en helhet. «Du har gravd opp disse delene, de obskønt uskyldige delene, som ikke vet hva de skal gjøre», som det står i et dikt hvor man kan ane en dobbelprojeksjon av funnet i Baghdad og teksten man leser. Krafts poetiske og politiske samtidsarkeologi framstår sånn sett som et mangefasettert forsvar for det singulære, iscenesatt mot et bakteppe av de fortellingene om samtiden som vil legge alle puslebitene og bevise det rette og det sanne.

Utgivelser:
4 Påhitt (Bonniers, 1997)
Ex Libris (1998)
Diktaten (1999)
Händerna lägger ner kransen (2001)
I ständig hög konversation mellan jungfrurs huvuden,
det sker (2003)
Bevis (2005)

Jesper Olsson
Oversatt fra svensk av Paal Bjelke Andersen