Åsne Linnestå

Norsk // English

«Vi snakker om form, om en fullstendig fri deformering av livet eller fantasiens verden i den hensikt å skape en helhet, der meningen skal bestemmes ut av en indre, rent scenisk konstruksjon, og ikke kravet om en konsekvent psykologi eller handling i følge visse livsbetonende prinsipper, for vi må ut av denne fordervede reproduksjonen av livet. Venner. Kunsten må ikke, skal ikke være en forbannet forlengelse av dette meningsløse livet …»

Dette er ikke en beskrivelse av Aasne Linnestås forfatterskap, men et utdrag fra den polske kunstneren og dramatikeren Stanislaw Ignacy Witkiewicz’ ideer om Det Nye Teater på 1920-tallet. Utdraget siteres i Linnestås bok Stanislaw (en forestilling) fra 2002, en bok som fører sammen sitater, bilder, dikt, prosatekster, historiske fakta og teateranmeldelser. Til sammen utgjør disse en collage, en fragmentert fremstilling av Witkiewicz, også kalt Witkacy, sitt livsløp. Bokas omdreiningspunkt er altså en underkjent kunstners liv, men i hvor stor grad er teksten dokumentarisk? Kan den kalles en biografi? Her står dikt og fakta side om side og fungerer som gjensidige smittekilder. Boka utnytter dessuten i høy grad typografiens muligheter til å skape nyanser i tekstens stemmer og synsvinkler. Men dette hindrer samtidig leseren i å overse det faktum at teksten er en litterær konstruksjon. Vil en dokumentarisk tekst måtte utelukke formeksperimenter? Er ikke dikt og forbannet løgn en del av sannheten om et liv? Tittelen peker på at dette er en forestilling; er det forfatterens erindringsbilde, utlagt gjennom ulike stil- og stemmeleier? Et forsøk på å nærme seg en sannhet som aldri riktig lar seg fange inn? Spørsmålene som dukker opp under lesningen av Stanislaw er betegnende, nettopp fordi dette er en tekst som utfordrer leserens oppfatning av hva det poetiske feltet kan innbefatte, så vel som hvor grensen går mellom liv og litteratur.

Linnestå debuterte i 2000 med diktsamlingen Små, hellige løgner, som inneholder fire avdelinger med korte dikt med sterk rytmisk fremdrift, av og til som små regler eller som ulike innganger til musikk i skrift. Denne eksplisitte musikaliteten er ikke like tydelig tilstede i Stanislaw, men der gjenfinnes den kanskje i form av det kompositoriske, også knyttet til den nevnte undertittelen, (en forestilling). Men ordet ”forestilling” er bare en generell referanse til teatrale fremføringspraksiser og setter få krav til komposisjonen. Slik forfatteren har fritt spillerom innenfor bokens rammer (papiret, trykksverten og permene), har regissøren en tilsvarende frihet i teateret. Men igjen: «forestilling» peker ikke bare på Witkacys hovedbeskjeftigelse, arbeidet med teaterforestillingene, men også videre mot de scenene i verdensdramaet som utspilte seg på denne tiden, og som griper direkte inn i det individuelle livet som boka kretser rundt. Kunsten unnslipper ikke virkeligheten, men Linnestå har gjennom forfatterskapet sitt så langt vist oss at kunsten ikke bare er dens forlengelse.

Utgivelser: Små, hellige løgner (Aschehoug, 2000) / Stanislaw (en forestilling) (2002) / Beruselse (med Hans Christian Grønn (red.)) (2002) / «UFB (Uten Fast Bopel)», bidrag til dramatikk-antologien Byens ansikt (Transit Forlag 2005)

Cathrine Strøm