Bjørn Aamodt

Norsk // English

Sju diktsamlinger fordelt over 32 år. Slik ser Bjørn Aamodts (f. 1944) produksjon ut i tall. Forfatterskapet kan leses som et langsomt fremadskridende forsøk på språklig fusjon mellom på den ene siden det konkrete, byggesteinene rundt oss, samt kroppene våre og kollektivet. På den andre siden: reglene vi er underkastet og spørsmålene vi må stille oss selv når lyrikken presser lesningen mot ytterkantene for menneskelig tenkning. Aamodt blander de basale, menneskerelaterte omgivelsene og betingelsene, inn i lyden av fullendte setninger som hele tiden tilkjennegir at de – som oss? – baserer sin eksistens på et bakenforliggende system.

Brorparten av resepsjonen har handlet om Aamodts ethos; den troverdigheten det skaper at han, gjennom store deler av forfatterskapet, har vært en «ekte arbeider», at han har hatt et forhold til det han skriver om. Jeg tror ikke det er meningsfullt å lese forfatterskapet gjennom tvedelingen arbeiderdikter/systemdikter. Aamodts poetikk strammer to forskjellige muskler, men peker i én retning. Det kunstferdige er samtidig dagligspråk. Og gjennom dette kunstige dagligspråket insisteres det så på det konkrete, som akkumulerer et vakuum i diktene. Til slutt roper diktet på allegorien; et løft ut av det stramme grepet. For i Aamodts diktning peker arbeidet på arbeid, men også uunngåelig på skapelse: fysikken peker på materialiteten, men åpner også for metafysisk undring, som i Atom. I ABC er språket i større grad løsrevet fra verden, det er kunstig, lydlig og rytmisk. ABC er en skulptur. Setningene følger et system som ikke kunne ha vært annerledes, språket peker på språket, språket peker på systemets bakside. Bjørn Aamodts poetikk er todelt som en språklig figur, forfatterskapet følger en enhetlig linje.

Lite har vært skrevet om det som skjer når Bjørn Aamodt balanserer sitt bemerkelsesverdige potensial for språklig virtuositet inn i forskningen, når han suger oksygenet ut av diktet og etablerer et depersonalisert laboratorium. Bjørn Aamodt har for få oppmerksomme lesere idet språket blir til en formel, eller en regle, på en byggeplass av atomer eller bokstaver. For lite har vært skrevet om forfatterskapet som reiser til sjøs – for å skildre sjømannslivet, ja vel, men også for å kikke ut av «bevissthetens lille kuøye», som i Anchorage. De mest mennesketomme av Aamodts dikt lar mennesket være en kikker inn mot noe det ville ha vært avskåret fra å kunne oppleve om lyrikken ikke fantes. Disse diktene er like humanistiske, like «varme», som Aamodts uheroiske rapporter fra kroppsarbeiderens spesialiserte, og dessverre etter hvert eksotiske, kosmos. Hos Aamodt finner man alltid en nærhet mellom menneske og betingelser. Kroppen arbeider, arbeidet skaper, skapelsen artikulerer en grense for språket.

Det finnes litterære tradisjoner og miljøer som kan vise til enkeltverk og forfatterskap som slekter på Aamodts. Særlig gjelder dette det danske 60-tallets systemdiktning. Det har likevel slått meg at Aamodts lyrikk har gjenklang også i en type poetikk vi finner i den norske lyrikkhistorien. Den siste samlingen, Arbeidsstykker og atten tauverk (2004), forsterker inntrykket av at arbeiderdiktning og konkretisme og systemdiktning for Aamodt kommer ut på ett. Setninger som denne gjør karakteristikker og kategorisering overflødige: «Kjenn på den stive busta i det avrevne tauet med fingertuppene akkurat der nervetrådene dine begynner». Gjennom denne typen sammenstillinger, gjennom en poetisk tenkning som denne – orientert mot nærheten, det metonymiske – skriver Aamodt seg inn i en tradisjon der slektskapet til Rolf Jacobsens lyrikk blir synlig. Den sammenligningen kan stå som en avsluttende og talende antydning om hvor viktig Aamodts forfatterskap er i ferd med å bli i norsk lyrikk.

Utgivelser: Tilegnet (Gyldendal, 1973) / Knuter, Mulm og andre dikt (1980) / Stå (1990) ABC (1994) / Anchorage (1997) / Atom (2002) / Arbeidsstykker og atten tauverk (2004)

Dag Haugstvedt

Sissel Solbjørg Bjugn

Bjørn Skogmo

Ida Börjel

Susanne Christensen

Jo Eggen

Henning Hagerup

Lars R. Engebretsen

Paal Bjelke Andersen

Christian Yde Frostholm

Anna Hallberg

Jörgen Gassilewski

Paal Bjelke Andersen

Anna Hallberg

Anna Hallberg, Redaksjonen

Hanna Hallgren

Susanne Christensen

Florian Hecker

Jan-Olav Glette

John Hegre

Carl Kristian Johansen

Per Højholt

Martin Glaz Serup, Christian Yde Frostholm

Johan Jönson

Magnus Persson

Åsa Maria Kraft

Jesper Olsson

Tom Leonard

Øyvind Rimbereid

Åsne Linnestå

Cathrine Strøm

Karen Mac Cormack

Johannes Frost

Steve McCaffery

Audun Lindholm

Ulf Karl Olov Nilsson

Redaksjonen

Yngve Pedersen

Janike Kampevold Larsen

Jörg Piringer

Audun Lindholm

Nathalie Quintane

Nathalie Quintane

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje

Hild Borchgrevink

Bjørn Aamodt

Dag Haugstvedt

Monica Aasprong

Audun Lindholm

Audiatur – Festival for ny poesi ble avholdt i Bergen 13.-16. oktober 2005. Festivalen benyttet seg av BIT Teatergarasjen, Hordaland Kunstsenter, Landmark og USF Verftet.

Redaksjon: Paal Bjelke Andersen, Mathias Danbolt, Jörgen Gassilewski, Hanna Hallgren, Dag Haugstvedt, Audun Lindholm, Øyvind Rimbereid, Martin M. Sørhaug og Cathrine Strøm.