Cecilie Løveid

Norsk // English

Kan man avlytte noe særegent løveidsk, eller er man snarere dømt til å henvise ydmykt til visse aspekter ved et sjangeroverskridende prosjekt som snart teller 28 utgivelser? Cecilie Løveid (f. 1951) har blitt kalt ”sjangerdronning” og ”rabulist” – allerede fra de første bøkene utviser forfatteren en lekenhet som ikke lar seg temme av systemenes søken etter orden og kategoriseringer.

Så tidlig som i Alltid skyer over Askøy (1976) avtegnes visse spor som senere forfølges og forvandles i Løveids poetikk. Fremskrivingen av hovedfiguren Kjersti Gilje, en kvinneskikkelse som er alenemor, antyder et kjønnsperspektiv, et fokus på det kroppslige, men fremfor alt en forfatter som bryter med konvensjonene. I denne boken blandes trivielle og hverdagslige nedtegnelser med referanser til klassisk musikk; barnets gjentatte rop etter gulrøtter mens Telemanns ”Siciliano” fyller rommet, for å nevne noe. Tidvis finnes også en sår humor, eksempelvis i sekvensen hvor barnet, Soppen, og hennes far skal på Akvariet i Bergen for tiende gang: ”selene har begynt å kjenne dem igjen, men later som ingenting og svømmer forbi med barneøyne og tiøringer i magen, forbi glassveggen hvor Soppen har slått seg ned for å studere dem”. Tekstene i Alltid skyer over Askøy veksler mellom å være tydeliggjorte poetiske stykker, og en mer energisk og pratsom prosa. Det finnes knapt noe sentrum i denne collagen av sjangerstykker; den som leter etter det lineære i Løveids tekstunivers, må slukke leselampen i skuffelse.

Poeten Steinar Opstad har samlet dikt av Løveid i et utvalg under tittelen Mykt glass (1999) og nevner at Løveid til da, formelt sett, kun hadde gitt ut én diktsamling (Fanget villrose 1977), men at også skuespillene har en egen poetisk drift: de slekter mer på det poetiske enn det episke. Opstad henter derfor fra hele forfatterskapet – dramatikk, romaner og så videre – når han stiller til skue det poetiske ved Cecilie Løveids prosjekt.

Betegnelsen ”leken” klinger stadig med når kritikerne forsøker å gripe om Løveids diktning. Og leken er ikke fraværende i Spilt. Nye dikt (2001), men stilen synes strammere; det tidligere pratsomme er erstattet av stringens, formen virker mer rendyrket. Likevel kan man si at alt siver inn i Løveids tekststykker, hun viker ikke unna for kroppslige eksesser, for den materielle verden av sjøsatte kjempetonnere som benevnes med vekt, og som ”rauter som kalven første gang”. Men samtidig som alt siver inn – Løveid blander høyt og lavt – er språket også kontrollert, gjennomarbeidet, sensuelt og klinisk kjølig på samme tid:

Madame Curies
Sarkofag er ikke i Inferno
Den står i Paris i et mausoleum
Den er av hard grønn sten
Som en kinesisk keiserinne ligger hun
dekket av en kroppstett jadebrynje
med en liten klatt dragesæd i spiserøret
kokt med ris og morgendugg
for at hun ikke skal smuldre opp

I Spilt er det også tydelig hvordan Løveid går i kritisk og leken dialog med real- og litteraturhistorien, slik hun i skuespillet Østerrike har tuftet hele handlingen på filosofen Ludwig Wittgensteins dagbok fra Skjolden, og innhentet Agnes fra Ibsens Brand. Forfatteren bruker mytiske forelegg, og lar blant annet Dantes skikkelse Beatrice innrede et rom i sjette krets, etter inspirasjon fra interiørblader og filosofen Foucault.

Diktsamlingen har underavdelinger som alle har akademiskklingende, kjølige titler (”undersøkelse av harmonien og inspirasjonen”), og som kan gi leseren bud om forholdet mellom poesi og vitenskap, eller kanskje rettere om hvordan poetens privilegium er å granske verden med et skråblikk, fremskrive andre sammenhenger, sette dikotomier i bevegelse. Løveid gjør opprør mot kvinnemytene: I denne diktsamlingen er både Sapfo, Salome, Ofelia og Madonna innskrevet og poetisk omdreid. Som kritiker Ingunn Økland sa det i Aftenposten: ”Løveid kan sette opp et saftig flir, uten å gi slipp på en politisk og språkkritisk undertone. Hun kan avkle menneskelige hierarkier fullstendig uten dekning, som forholdet mellom sårbare piker og en kynisk lærer som viderefører klamme og kontrollerende kvinnemyter” (17.10. 2001).

Kanskje kan vi si at Løveids verk viser frem litteraturen som prosess: tekster i de sjangeroverskridende bøkene hennes henvender seg til tidligere tekster, og skuespillet ”Østerrike” får også sin wittgensteinianske henvisning i diktsamlingen Spilt med diktet ”Filosofen”, for å nevne én av kryssreferansene som gjøres til tidligere verk. Løveids diktning er dannet og ubehøvlet på samme tid, undersøker og avslører diskursens orden og det sårbare ved vitenskap, det samfunnsmessige ved historieskrivingen, og gjennom sitt litterære prosjekt fremviser hun litteraturens mulige, figurlige flukt fra det ordnede og disiplinerte. Som det sies i diktet ”Fugl på sten”:

Den vakreste verdensorden
er en dynge av tilfeldig henkastede ting

Silje Stavrum Norevik