Christian Bök

Norsk // English

På et antikvariat i Edmonton i juni 1997, på jakt etter TRGs rapporter og bøker av Steve McCaffery og bpNichol, kom jeg tilfeldigvis over Christian Böks første bok Crystallography. Book I of Information Theory, utgitt på det legendariske Torontoforlaget Coach House Press i 1994. Det kanadiske miljøet rundt min introduksjon til Böks poesi – som bare et par dager senere skulle komplimenteres med en av hans briljante og intensive fremføringer av Kurt Schwitters «Ursonate» – er ikke uten betydning. Det er innenfor rammene av en kanadisk fortolkning av en europeisk avantgardistisk tradisjon at Christian Böks skriving har tatt form. Ikke minst må den leses i forhold til den lekne poesien og den teoretiske spekulasjonen som de foregående tiårene ble iscenesatt av den ovennevnte trio: McCaffery, Nichol og deres «virtuelle kartell» Toronto Research Group. Man kan kanskje legge til et par andre navn, som Christopher Dewdney og Paul Dutton – sistnevnte var medlem i McCafferys og Nichols lydpoetiske combo på 1970-tallet, Four Horsemen – men det forandrer ikke ting særlig mye.

Crystallography var merkelig og uventet lesning. Den lignet lite på det som vanligvis betegnes som poesi. Et konsekvent arbeid med bokstavenes lydvalører og deres potensial for visuell omkodning og avledning — fra det som kalles lesning, fra det som kalles fordøyelse – ble kombinert med en encyklopedisk nysgjerrighet ovenfor naturvitenskapens vokabular og estetiske vokabular. Med patafysikerens voldsomme og humoristiske selvfølgelighet, forente Bök retorikk og speleologi, poetikk og kjemi, lingvistikk og geologi i en systematisk undersøkelse av fluktlinjer, produktive unntak og clinameniske virvler. Den tilsynelatende paradoksale kombinasjonen av rigid orden og avvik hørte til bokens forutsetninger: enten det dreide seg om symmetrisk anlagte verbale topografier, fraktale tegnansamlinger eller permutasjoner og anagrammatiske forskyvninger i en leksikalsk mengde, ble poesien drevet og skrevet frem ved hjelp av dette middelet: regler kan være en vei til innovasjon.

Om én ledetråd i Crystallography peker på en kanadisk avantgardistisk tradisjon fra seksti-, sytti- og åttitallet – en tradisjon som Bök selv analyserer i siste kapittel av sin ikke minst formmessig forbløffende studie ’Pataphysics. The poetics of an Imaginary Science (2002) – springer samtidig et komplekst felt av vektorer ut i en mer omfattende historie av raffinerte litterære praksiser. Sporene leder tilbake til antikken: til aleksandrinske eksesser, til den beryktede Lasus (som Georges Perec trekker frem i sin historie om lipogrammet), til bildediktets dunkle fortid og til de formelle manierismene som senere skulle gi grobunn til renessansens og barokkens lingvistiske og poetologiske spekulasjoner rundt adamittiske talespråk, hieroglyffer, mathesis og nye skriftspråk. Sporene leder til nonsenspoesi, til Jarrys patafysikk, like mye som til futurister, til Borges, til lettrisme og konkretisme. Og de leder til fascinerende utvekster på naturvitenskapens kropp, som kybernetikk og kaosteori.

Det var ikke før i 2001 at Bök ga ut sin andre poesibok, Eunoia, på Coach House Books (forlaget hadde blitt rekonstituert og markerte dette med en liten navneendring). I det forklarende etterordet forteller Bök om syv år med «daily perserverance» i arbeidet med boka. Og på overflaten fremstår Eunoia mer enn noe annet som den usannsynlige konsekvensen av en like usannsynlig språklig disiplin og fantasi – og som et bevis på at disse to begrepene snarere enn å stå i motsetning til hverandre er intimt bundet sammen. Med en viss følgeriktighet er Eunoia dessuten en manifestasjon av hvordan Bök nå velger å begrense sitt metodiske register og sitt litterære forutsetningsfelt. Mer enn tidligere fremstår her Oulipo (Ouvroir de littérature potentielle) – det berømte franske verkstedet for litterære regler, som samler navn som Raymond Queneau, Italo Calvino, Georges Perec og Jacques Roubaud – som et selvfølgelig utgangspunkt.

Eunoia – det korteste ordet på engelsk som inneholder alle språkets vokaler – og som ordrett betyr «vakker tenkning» – domineres av fem kapitler, hvor hvert og ett består av lipogrammer med én vokal. Kapittel A (tilegnet Hans Arp, og innledet med følgende setning: «Awkward grammar appals a craftsman») etterfølges av kapittel E, kapittel I, kapittel O og kapittel U (kapitlene er dedisert til henholdsvis René Crevel, Dick Higgins, Yoko Ono og Zhu Yu). Hvert kapittel inneholder altså bare ord med én vokal, men det er også andre kriterier. Hvert kapittel inneholder allusjoner til skrivekunsten, beskrivelser av et festmåltid, av en «lidderlig utsvevelse», av et pastoralt tablå og av en sjøreise. Det er ikke vanskelig å gjøre koblinger til det metodiske feltet som Oulipo har utformet, særlig hvis man assosierer til Perecs skriving – som også hylles flere steder i bokens andre avdeling («Oiseau») – og da ikke bare til Perecs lipogrammatiske roman La Disparation (1969), som har utelatt den vanligste bokstaven på fransk (e), men også, blant annet, til senere verk som La vie mode d’emploi (1978). Dette kommer spesielt til uttrykk gjennom motivene som fyller hvert kapittel av Böks bok, men også (via en kanskje litt langsøkt isomorfi) gjennom de symmetriske tekstblokkene, som skaper assosiasjoner til liknende former (vindu, tavler, rom) i Perecs roman.

Den strammere typografien og visuelle utformingen av tekstene i Eunoia (sammenliknet med debuten fra 1994) kan også sees i forbindelse med Böks interesse for moduler og kombinatoriske enheter – en interesse som på en vakker måte synliggjøres på bokomslaget med en visuell oversettelse av Rimbauds sonett «Voyelles» i farger. Her kan man dessuten peke på de skulpturale poesiobjektene som Bök har vist – blant annet på Charles Bernsteins og Jay Sanders utstilling «Poetry plastique» i New York i 2000 – i form av Legobiter og Rubiks kuber. Man kan også, kanskje mer uventet, trekke frem den formelle konstruksjonen av hans tidligere nevnte studie (og doktoravhandling) ’Pataphysics’, der hver setning kontrolleres av en rigid symmetri – manifestert gjennom paralleller og kiasmer – hvilket i sin tur gjør det mulig å sammenligne tekstens makrosyntaks med et slags språklig legobygg. Igjen vil man betone reguleringens og tvangens sentrale rolle, og selv om Bök iblant virker hjemsøkt av symmetriens demon, er oppmerksomheten hele tiden også rettet mot potensielle avvik og uventede resultater i det formelle arbeidet.

På et plan skulle dermed energistrømmen og fluktlinjene i Böks lydpoesi kunne oppfattes som et energisk og emosjonelt supplement til de rigide komposisjonene i skrift. Men en slik lesning innebærer at man låser arbeidet hans i en binær økonomi som det er helt fremmed for. Også den vokalt iscenesatte lydpoesien inneholder skriftlig og formelt kontrollerende trekk. Slik også den skrevne poesien kan generere uventede avdrifter (som ofte både er komiske og foruroligende). Hans pågående prosjekt, «The Cyborg Opera», et lydpoetisk verk som oppsøker krysninger og sammenfletninger av stemmer, teknisk artefaksjon og materialitet – vokale simuleringer av elektroniske spill og så videre – kroppsliggjør denne kompleksiteten. Det viser også hvordan Böks poesi hele tiden beveger seg mot samtidens teknologiske kultur og ikke minst sidestiller seg med det digitale miljøet som omgir skrivingen i dag. I flere essays har han nærmet seg disse omstendighetene, noe som gjør det nødvendig å legge ytterligere en brikke til det nettverket av litterære innflytelser som er skissert ovenfor: den algoritmiske litteraturen som har vokst frem siden Theo Lutz i 1959 matet en bit av Kafkas roman Slottet inn i en datamaskin.

«The Cyborg Opera» er et enn så lenge uavsluttet verk, men det ser ut til å bevege seg i omgivelser  som allerede har blitt aktualisert i flere verk. Det samme kan man si om det radikalt utfordrende prosjektet som nettopp har blitt igangsatt under rubrikken «The Xenotext Experiment» – et poetisk-konseptuelt arbeid som med inspirasjon fra en samtidig kunstner som Eduardo Kac, blant andre, og med hjelp fra den samtidige bioteknikkens spisskompetanse, kommer til å materialisere William S. Burroughs’ berømte utsagn om språket som et virus. Bök planlegger, innenfor rammene av prosjektet, som er iscenesatt sammen med genetikkforskeren Stuart Kauffman, å kode om poesi til DNA og lagre den i genet til en bakterie; en oversettelsesprosedyre som setter det poetiske uttrykkets arkiverings- og distribusjonsmuligheter i samtiden og fremtiden – ja, informasjonslagringens potensial overhodet – på spill. Poesien som bakterie, som levende organisme. Hvilke sjeldne konvergenser mellom nanoteknologiens prosedyrer og de estetiske formene kan ikke kroppsliggjøres innenfor rammen av en slik intensjon og aktivitet?

Og kanskje er det nettopp denne intensjonen som i første omgang gir energi og retning til Böks poetiske forskning. Den flytter seg over terskler. Ikke minst den terskelen som tradisjonelt har blitt skapt mellom det menneskelige og naturlige, på den ene siden, og en fremmed maskinisk eller teknisk verden på den andre. Kyborgen fremstår derved som det tydeligste emblemet for denne poesien. Eksakt hvor den kommer til å føre skrivingen og lesningen kan man bare gjette, selv om det allerede har blitt antydet av Bök, i en (selvfølgelig) både komisk og alvorlig utfordrende antagelse: «Hvis vi vil begå en poetisk nyskapende handling i en tid av formal utmattelse, kan vi bli nødt til å vurdere denne hittil utenkte, men ikke mindre forbudte muligheten: å skrive poesi for umenneskelige lesere som ennå ikke eksisterer, ettersom slike aliens, kloner eller roboter ennå ikke har utviklet seg til å kunne lese den.»

Jesper Olsson

Oversatt fra svensk av Mikkel Bugge

Tomomi Adachi

Jelle Meander

Caroline Bergvall

Redaksjonen

Ingvild Burkey

Silje Bekeng

Christian Bök

Jesper Olsson

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Ellen Grimsmo Foros

Sindre Ekrheim

Simen Hagerup

Sofie Arneberg

Linn Hansén

Athena Farrokhzad

Martin Larsen

Lars Bukdahl

Karl Larsson

Redaksjonen

Leevi Lehto

Miia Toivio

Cecilie Løveid

Silje Stavrum Norevik

Mette Moestrup

Susanne Christensen

Fredrik Nyberg

Hanna Nordenhök

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Cia Rinne

Leevi Lehto

Jacques Roubaud

Cathrine Strøm

SHARKS

Athena Farrokhzad

Aleksandr Skidan

Dmitrij Golynko

Kajsa Sundin

Athena Farrokhzad

Gunnar Wærness

Redaksjonen

Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II

Fredrik Nyberg

ChateauxChateaux

Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby

Falsche FreundeFalsche Freunde

Uljana Wolf

Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud

Sean Bonney

Spit TempleSpit Temple

Cecilia Vicuña

Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire

Jean-Marie Gleize

-->

Audiatur avholdes 27.-30. september 2007 for tredje gang i Bergen. Audiatur finner sted på flere arenaer, men hovedsetet vil være BIT Teatergarasjen.