Espen Stueland

Norsk // English

Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med samlingen Sakte dans ut av brennende hus, og ga fire år senere ut Stemmens pantomine. (I år kommer samlingen Å si om seg selv). Det jeg liker aller mest ved diktene hans er deres fokus på detaljen, de synlige tingene, som får et eget liv, eller en glød – dette gjelder f.eks. det skarpt iakttatte vannglasset i diktet ”Skyggeprisme”. Tingenes tale er mer interessant enn jeg`ets – i påfallende liten grad er diktene jeg-sentrerte. I den grad han tar et ”jeg” i bruk er det ofte for å uttrykke dialog eller mellommenneskelige forhold.

Diktene er blottet for det en kunne kalle lyriske konvensjoner; hos Stueland er det ingenting som er gitt poetisk status før det blir aktivisert i språket, dvs. i diktet. Det er innenfor rammen av diktet at den poetiske oppladningen, hvis man kan bruke et slikt ord, skjer. Mao. skriver Stueland seg langt bort fra ekspressive eller romantisk-pregede strømninger i den norske samtidspoesien.

Elementene han bruker i diktene er ofte hentet fra det trivielle og dagligdagse, fra det man ofte, bramfritt, slår fast som ”virkelighet”. Likevel blir resultatet noe annet enn en poetisk realisme, både fordi den språkproblematiserende, eller heller språkbelysende, bevisstheten er så tilstede og fordi tettheten mellom elementene han bruker gir en følelse av å havne et annet sted enn inn i verden – og om ikke ut av den, så iallfall på siden. Og der, på siden, oppstår en optikk som trekker meg ut av den forventningen jeg først har hatt om en virkelighetsnær poetikk. Slik sett kunne en si at diktene hans utøver en aktiv ironi med virkelighetsbegrepet i litteraturen, i og med at forventningene han skaper om en slags gjengivelse aldri blir oppfylt.

Den amerikanske poeten Rosemarie Waldrop, som Stueland har gjendiktet til norsk, skriver i en paragraf, eller en aforisme, som er ment å skulle beskrive hennes diktsamling Lawn of Excluded Middle følgende, i Stuelands norske versjon: ”For Newton har eplet den forvirrende vanen å falle./ I en annen form for forbindelse er Newton skubbet/ opp mot eplet som er i ro”. Dette kan også stå som motto for den omstyrtning av virkelighetselementer som av og til finner sted i diktene hans.

Utgivelser: Sakte dans ut av brennende hus (1992) / Stemmens pantomime (1996) / Å erstatte lykka med eit komma, essay (1996) / Aero, essay (2000) / Kjærlighet i tide og utide, roman (2001) / Å si om seg selv (2003).

Steinar Opstad

(Teksten er en forkortet versjon av et essay i Men sannheten kom som et dikt, Kolon Forlag 2003)

Henning H. Bergsvåg

Audun Lindholm

Anne Bøe

Kjetil Røed

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Hildegunn Dale

Kjetil Røed

Jörgen Gassilewski

Paal Bjelke Andersen

Cathrine Grøndahl

Kjetil Røed

Inger Elisabeth Hansen

Øystein Vidnes

John Hegre

Carl Kristian Johansen

Johannes Heldén

Audun Lindholm

Svein Jarvoll

Kari Løvaas

Onophon

Audun Lindholm

Christian Refsum

Kjetil Røed

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Torgeir Schjerven

Stål Stenberg

Espen Stueland

Steinar Opstad

Arne Østring

Audun Lindholm

Vemund Solheim Ådland

Susanne Christensen

Audiatur 2003 ble avholdt i Bergen fra 14. til 16. november 2003. Programansvarlige var Audun Lindholm og Martin M. Sørhaug.