Franck Leibovici

Norsk // English

Da den amerikanske utenriksministeren Colin Powell 5. februar 2003 entret FNs talerstol, var det for å fremlegge bevis for at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og for å forsvare USAs legitime rett til å gå til krig mot Saddam Husseins regime. Lydbåndopptak av telefonsamtaler, bilder tatt av spionsatelitter, figurer og modeller ble forelagt forsamlingen for å vise nødvendigheten av en militær intervensjon. Som kjent fant man ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak, til tross for Powells anførte fakta. Ifølge Franck Leibovici (f. 1975) er det dette som gjør hendelsen interessant; den tydeliggjør på en eksemplarisk måte spørsmålet om hva som må til for at noe i dag, i det offentlige rommet, skal kunne kalles et bevis. Hver for seg var opplysningene antydninger om noe som kunne tolkes på en bestemt måte, men det var sammenstillingen som ga dem argumentativ kraft. I Powell opera – a mini opera for non musicians (2007) løses det hele opp igjen: Leibovici viser lysbildene fra den berømte Powerpoint-fremvisningen mens han lar 30 til 50 personer, som hele tiden beveger seg, synge/lese sentrale ord i talen. Stemmene, ordene, kroppene og bevegelsene oppretter et vilkårlig rom, et kollektiv bestående av aktører som i utgangspunktet ikke har noe felles, men som likevel, i kraft av det de sier og gjør, danner en gruppe. Det er det som er skrevet på arket de har fått utlevert, notasjonssystemet, som knytter dem til hverandre, og som gir kollektivet dets politiske form.

I Portraits chinois (2007) er tilfanget som viderebearbeides også sterkt agitatorisk og politisk ladet. Fra Internett har Franck Leibovici plukket ut «tekster som har som mål å oppmuntre til kamp. Det dreier seg derfor ikke om selvbiografiske fortellinger, men om krigsdikt, forsøk på å skape legender, en hyllest til dem som har mistet sitt liv, heltesanger. De oppfatningene om livet, om døden eller om den gleden disse forbildene fremviser er for oss i dag fullstendig fremmede,» skriver han i etterordet til boken, men ved å hente ut disse elementene og ordne dem i en ny kartografi, tillegges de en funksjon de tidligere ikke hadde. Det som sies er verken modifisert eller manipulert; likevel fungerer de enkelte utsnittene ikke lenger i henhold til den konflikten som ga dem en virkning. Leibovici kaller det en «avnaturalisering» av en viss type diskurs, for å gjøre det mulig å lese det som sies på andre måter.

I disse operasjonene gjennomgår poesibegrepet en tilsvarende forvandling, ettersom det hos Leibovici bare delvis er knyttet til boken og skriftspråket. Ved i stedet å fremheve ordets etymologiske betydning blir poesi snarere å forstå som en sone bestående av kryssreferanser. Idet ordene og bildene fungerer som offentlige sannheter mister de sin forankring i en aktørs intensjon, og blir hva han med Bruno Latour kaller «flytende utsagn». Det poetiske arbeidet går ut på å gi det som fungerer som offentlige, allmenne sannheter et annet format, gjenoppstille dem i henhold til et annet utsnitt, for på den måten å gi dem tilbake evnen til å frembringe en virkning, en evne de mistet idet de ble selvfølgelige. I des documents poétiques (2007) tematiseres og begrepsliggjøres denne prosessen, blant annet ved å erstatte den tradisjonelle tanken om dokumentet som et underlag med tanken om dokumentet som teknologi. Den poetiske tilnærmingen til de allerede foreliggende funksjonene innebærer en nybeskrivelse av de språkteknologiene man hittil har anvendt i opprettelsen av kollektive enheter. Poesien tydeliggjør hva John Dewey kalte «offentlighetens problem» og den aktuelle offentlighetens mulige rekonfigurasjon.

 

Gunnar Berge

Hooshyar Ansârifar

Paal Bjelke Andersen

Ali Reza Behnâm

Paal Bjelke Andersen

Gunnar Berge

Jonas (J) Magnusson

Christophe Hanna

Gunnar Berge

Arve Kleiva

Audun Lindholm

Klimakrisen

Olga Ravn

Franck Leibovici

Gunnar Berge

Eileen Myles

Mathias Danbolt

Solmaz Naraghi

Paal Bjelke Andersen

Erlend Nødtvedt

Cathrine Strøm

Politikk Poetikk Praksis

Politikk Poetikk Praksis

Lars Mikael Raattamaa

Lyra Ekström Lindbäck

Olga Ravn

Susanne Christensen

Daniela Seel

Susanne Christensen

Mazdak Shafieian

Leif Høghaug

Lars Skinnebach

Olga Ravn

Miia Toivio

Leevi Lehto

Jenny Tunedal

Julie Sten-Knudsen

Andreas Töpfer

Audun Lindholm

Aina Villanger

Ane Nydal

Audiatur Waste Land er en poesibiennale som arrangeres 12. til 15. april i Bergen. Dette er femte gang Audiatur – Festival for ny poesi avholdes, første gang var i 2003. Festivalen har i 2005, 2007 og 2009 publisert omfattende kataloger som er tilgjengelige gjennom Audiatur bokhandel.

I år tar festivalen udgangspunkt i T.S. Eliots berømte dikt «The Waste Land» (1922), et dikt som i stor grad består av sitater («a heap of broken images»), et ikonisk modernistisk dikt formet som et apokalyptisk kor av stemmer. Audiatur Waste Land er ikke en hyllestfestival til et kanonisert verk, men vi ønsker å bruke diktet som konseptuelt rammeværk, som inspiration og som «ryggrad» i programmet. I forbindelse med festivalen produseres et innholdsrikt programhefte, to oversettelser av fransk og iransk poesi og siden en festivalavis som samler dokumentation og materiale i etterkant av festivalen. Politikk Poetikk Praksis vil være tilstede under festivalen og både blogge og spontanprodusere materiale. Med deltakere fra Iran, Frankrike, Tyskland, USA, Norge, Sverige, Finland og Danmark presenterer Audiatur Waste Land fire dager med oplesninger, forelesninger, konsert, utstilling, performance, paneldebatter med mere på sentrale steder i Bergen.

I etterkant av Audiatur Waste Land holdes ytterligere to arrangementer i 2012: I Oslo 25. mai inviterer vi i samarbeid med Folkebiblioteket og Deichmanske bibliotek, avd. Grünerløkka til et møte med den fransk-amerikanske forleggeren, litteratur- og kulturteoretikeren Sylvère Lotringer kjent fra forlaget Semiotext(e) og 21. juli kommer litteraturprofessoren og avantgardespesialisten Marjorie Perloff til Bergen.

Velkommen!

Arbeidsgruppen består i 2012 av Karl Larsson, Cathrine Strøm, Martin M. Sørhaug, Simen Hagerup, Paal Bjelke Andersen, Thomas Lundbo og Susanne Christensen.