Fredrik Nyberg

Norsk // English

Det finnes diktsamlinger som representerer en slik omveltning at de synes å omstrukturere selve poesiens kropp. De etterlater seg en revne, der et helt nytt språklandskap kan fødes. Fredrik Nybergs Åren var en slik bok. Jeg kommer aldri til å slutte å lese den.

Nyberg debuterte med diktsamlingen En annorlunda praktik (1998), som ble fulgt av Blomsterur (2000), Åren (2002) og Det blir inte rättvist bara för att båda blundar (2006). Forfatterskapet er ett av de mest udefinerbare og interessante vi har i yngre svensk poesi i dag. Om man vil kan man hos Nyberg se forbindelser til 1960-tallets svenske konkretisme, men også til Göran Sonnevis politiske diktning eller til en fransk poet som Jean Daive. Innsprengte og omarbeidede Sonnevi-sitater gjenfinnes i så vel Blomsterur som Det blir inte rättvist bara för att båda blundar. Den selvutslettende og masochistiske vegringen som løper som en rød tråd gjennom Nybergs verk, ofte i forholdet til samtidspolitikk, kan minne om Daives poetiske praksis. Og akkurat som hos konkretistene pågår det i Nybergs poesi en oppdeling av språket som peker på og undersøker ordene i sine mer materielle, akustiske og visuelle bestanddeler. Dette er også dikt som beskjeftiger seg med det uavsluttede og pågående. Ikke minst blir det synlig i hvordan Nyberg ofte skriver fram en istykkersprengt eller samtidig tid.

Blomsterur låner eksempelvis sitt navn fra Carl von Linnés horologium florae, hans system for å beregne tiden gjennom blomstenes åpningstid og lukningstid. Her ordnes diktene i et alfabetisk mønster etter de latinske vekstslektsnavnene. I Åren går Nyberg lengre – her opprettes et rundt rom der de enkelte setningene er arkivalier i et enda mer uoversiktlig og amorft kalendersystem.

Denne besettelsen for ulike sorteringsverktøy peker på en forståelse av diktet som ordning, katalog. Det poetiske arbeidet er en slags grunnforskning, men synliggjør samtidig umuligheten av å måle og bestemme liv. For om katalogiseringen av arkiv tradisjonelt brukes til å sortere og for lettere å kunne identifisere og finne data, er forholdet i Åren omvendt – Nybergs poetiske katalogverk er et rasert eller omordnet klassifikasjonssystem, det leder mot forvillelsen, sirkulasjonen, spørsmålet.

Diktene i Åren skrives løpet av tre år og tolv årstider, men den sirkulære tidskomposisjonen maler i stykker en lineær kronologisk ordning. Diktsuitene er delt i tremånedersintervaller som riktignok er oppstilt kronologisk seg i mellom, men fordi de er sortert gruppevis korresponderer med årstidene og ikke med de løpende datoene. De tre første suitene er altså vårmånedene mars-mai 1999, 2000 og 2001. De påfølgende suitene er sommermånedene juni-august de samme tre årene. Derpå følger høsten med sine tre omganger av september-november, og sist de tre vintermånedene desember-februar som strekker seg over nyttår og dermed ender i 2002. Systemet oppretter slik små rom av syklisk tid hvilket så å si beveger seg innenfor, eller mellom, årenes større og fortløpende tid. Bevegelsen er organisk, den forbinder seg med vekstene, værforholdene, blomstringen og avblomstringen.

I Det blir inte rättvist bara för att båda blundar artikuleres dette tidsarbeidet – som hele tiden pågår på ulike plan i Nybergs poesi – delvis gjennom en krysskobling mellom Nybergs morfar Axel og Linnés lærling, Pehr Osbeck, som begge, med to hundre års mellomrom, var sogneprest i Hasslövs församling i Södra Halland. Her vender det linneanske sporet tilbake, samtidig som speilbevegelsen mellom de to livsskjebnene tvinner sammen de ulike tidsrommene og føyer dem inn i dikterjegets aldri opphørende tilblivelse.

Åren innledes med linjene:

Dikt är fortsättningsvis språk. Det privata kan som en karta vecklas ut i
vinden. Skallen brinner blänker drivet.

Sitatet peker på en annen omstendighet i Nybergs diktning; hvordan den på en forvridd måte både benytter seg av og underminerer det lyriske jeget. Det private – jeget, biografien – er det som strekes opp i den søkende bevegelsen gjennom kartets ulike spor og retninger, der kan det spres med vinden, bli ett med, kanskje mistes. Og bevegelsen er språket. Det finnes en korrespondanse med det tidligere vekstmotivet, på den ene siden som figur for forgjengeligheten og på den andre siden for det sykliske forløpet. Men også med Nybergs særpregede måte å skrive fram en provisorisk og flersjiktig biografi på.

I denne sammenheng er det interessant å se hvordan Det blir inte rättvist bare för att båda blundar innledes med linjene:

I Mitt liv.

I den omsorgsfulla vinden omkring oss.

I en riktig skugga – riktiga händer-
och tras.

Mitt liv peker her på den amerikanske language-poeten Lyn Hejinians prosalyriske selvbiografi med samme tittel. Hejinians tekst iverksetter jeget som et pågående prosjekt – første versjon av Mitt liv ble skrevet da Hejinian var trettisju år og er delt inn i trettisju kapitler bestående av trettisju setninger, da hun var førtifem og seksti år skrev hun nye versjoner ut ifra samme prinsipp. Hejinian skriver fram en segmentert tid ved å stable fragmenter og utsagn på hverandre ut i fra en snarere sanselig enn instrumentell logikk. Det finnes klare paralleller mellom Nyberg og Hejinians arbeid med biografien – minnet og identiteten er hos dem begge en pågående konstruksjon, jeget og opplevelsen av verden frambringes eller produseres snarere enn avdekkes gjennom ordene. Diktene problematiserer og hakker i stykker subjektet, som alltid er prosessuelt, aldri ferdig, det blir til i bruset og i språkets oppdrevne voldsomme nå. Hos Nyberg avspeiles dette også i hvordan han fører inn annen tekst og sitater i diktene. Skriften er aldri isolert. Diktet snakker til, og med, andre stemmer.

Denne subjektstematikken er virksom gjennom hele Nybergs produksjon, så vel gjennom de mange (angitte eller skjulte) sitatene som på det poetologiske nivået som stadig finnes nærværende i diktet. Åren:

Jag citerar alltid
En samtidig Estetiserad smärta
En cirkel av mörk jord framför
parkeringsplatsen (Riktigt mörk kvardröjd
snö)
Fukt som slår upp
Natt mellan onsdag och torsdag
Jag blundar och vill bara fortsätta att blunda
Jag sluter min hand om kroppens mjuka ros

Det er mulig å få øye på et aforistisk drag i Nybergs dikt Gjennom aforismene artikuleres blant annet forholdet til konkretistenes collage-teknikker og motstanden mot den stivnede frasen. Setningene er entiteter, tilfeldig eller musikalsk sammenføyde fragmenter av skilte virkeligheter eller hendelsessjikt. Diktene kan også arbeide med en slags pendelbevegelse mellom påstand og fornektelse. Denne bevegelsen rommer både en lengsel etter harmoni og en raserende kraft i den bevegelsen. Som i det første Åren-sitatet, der de to innledende setningene med sine mer eller mindre logiske ordsammensetning følges av den siste meningens skarpe, hakkete bevegelse. Det finnes en, i scenisk bemerkelse, dramatisk kvalitet i denne måten å la ordene snakke med og gjøre vold på hverandre. Her spiller punktumet en viktig rolle. Den fyller ofte funksjonen av vold, rettet mot aforismens krav på sannhet, ”poeng” og avklart utsagn. Men den peker også på sin egen tilfeldighet. Kanskje gjelder dette framfor alt for den fjerde og siste boken, der setningene ofte begynner med en minuskel. Punktumet utgjør på samme tid en avgrensing og en forbindelse. Frasene glir over i hverandre og er samtidig atskilte. Her er to utdrag fra Det blir inte rättvist bara för att båda blundar:

    försöken att se. tusentals träd. här intensifieras.
barr som brinner. blad. ibland finns det bara hetta.
jag skyddar mig med parenteser. med decimaler.
motsatsen till eld kan vara vatten. vattenbombad
mark.

/…/

vi. gud är svår. tummen döljer solen. det vänstra
ögat. lock. nu brinner det också i blötan. från lindarna.
en speciell lukt. som snabbt
ruttnar.

Den politiske dimensjonen i Nybergs poesi utspiller seg på mange nivåer. Den finnes i de språklige operasjonene som stadig gjør motstand mot en stum, beslørende kronologi. Den finnes i det ambivalente tonefallet som verken viser selvransakende eller livslede, ironi eller patos, men noe midt i mellom, noe annet, tredje, ubestemmelig – som bestandig er der, i all sin påtrengte tydelighet. Den finnes i den tilstøtende smerten, som strømmer som en fryktelig og umulig lengsel gjennom ordene.

Fredrik Nyberg er født 1968 og kommer fra Göteborg. Han sitter i redaksjonsrådet for det interartielle poesitidsskriftet OEI, og utgir i år, sammen med Lotta Magnusson Nyberg, en barnebok.

Hanna Nordenhök

Oversatt fra svensk av Thomas Marco Blatt.

Tomomi Adachi

Jelle Meander

Caroline Bergvall

Redaksjonen

Ingvild Burkey

Silje Bekeng

Christian Bök

Jesper Olsson

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Ellen Grimsmo Foros

Sindre Ekrheim

Simen Hagerup

Sofie Arneberg

Linn Hansén

Athena Farrokhzad

Martin Larsen

Lars Bukdahl

Karl Larsson

Redaksjonen

Leevi Lehto

Miia Toivio

Cecilie Løveid

Silje Stavrum Norevik

Mette Moestrup

Susanne Christensen

Fredrik Nyberg

Hanna Nordenhök

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Cia Rinne

Leevi Lehto

Jacques Roubaud

Cathrine Strøm

SHARKS

Athena Farrokhzad

Aleksandr Skidan

Dmitrij Golynko

Kajsa Sundin

Athena Farrokhzad

Gunnar Wærness

Redaksjonen

Audiatur avholdes 27.-30. september 2007 for tredje gang i Bergen. Audiatur finner sted på flere arenaer, men hovedsetet vil være BIT Teatergarasjen.