Hanna Hallgren

Norsk // English

I både Ett folk av händer (2001) og Burqua (2003) synes Hanna Hallgrens (f. 1972) tekster å strebe etter et språk frigjort fra språkene slik vi kjenner dem, eller rettere sagt, vanligvis bruker dem. Tekstene vil være henders gestikk og berøring, vil være ren rytme, vil være tegn og signaturer lik blekklatter som uttrykker en annen betydning og identitet. Men vanskelighetene leseren møter, viser et høyt refleksjonsnivå i de strategiske valgene. Som i den lekende lydlige klangmessige likheten i «Ett folk av händer»: «stå opp, stomi, hopp i», «Essen/ Fressen/ Mövenpick», «och ta och ta och takt/ schitz. scha scha/ mjau, sjas iväg». Ord på tysk og engelsk blander seg med det svenske. Fiksering og entydighet unnflys også når det gjelder kjønnethet: «Grått grå. Inom den tunga förintelsen/ simmar hon han i en bassäng/ tungt vatten/ Upplyst, kväll/ Naken, väljer kön».

Burqua synes å angi sine tematiske retninger klarere enn Hallgrens første bok. Burkaen er som kjent den bekledningen kvinner under Talibanregmet i Afghanistan ble påbudt å bære, et fullstendig kroppstildekkende stykke stoff hvor bare små hull rundt øynene tillot dem utsyn. Mangelen på transparens i Burquas dikt fikk enkelte kritikere til å snakke også om en språkets burka. Men formålet med maktens tilsløring av den kvinnelige kroppen er jo at denne er skamfull og må skjules; Hallgren viser oss derimot den nakne, ugjennomsiktige kroppen i form av språk – og kanskje mer enn det: viser kroppen i samarbeid med det ikke-kroppslige, det teknologiske. Noter bakerst i Burqua forteller om RAWA, en underjordisk, feministisk organisasjon som ved hjelp av filmkameraer gjemt under burkaene sørget for at offentligheten fikk kjennskap til massehenrettelser i Kabul.

En annen av Hallgrens noter, som den lesende kan gripe fatt i som peilemerker i lesningen, peker i retning av artikkelen «Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective». Forfatteren er Donna Haraway, som ofte beveger seg i området mellom biologi, semiotikk og politikk. Haraway diskuterer her en figur som ligner kyborgen, en figur eller aktør som er satt sammen av både tegn, teknologi og kropp. Kvinnene i RAWA, hvis kropper på grunn av maktens standpunkt ble dømt til å leve i skjul, brukte denne dommen, dette skjulet til å gjemme et potent teknologisk øye, et øye som til slutt avslørte makten. Denne hemmelige, men også sterke burkatilstanden er tilstede i Hallgrens tekster, hvor søsterskap, et sensuelt, bruddpreget språk og teknologi arbeider sammen, med friheten som mål.

En annen mulig referanse kunne være den franske filosofen Luce Irigaray. Setninger som «att rinna/ rinnande skedd, i omlopp/ ett du jag läppernas hav», bringer tankene til Irigarays utlegning i «Ce sexe qui n’en est pas un» (1977), der hun skriver om hvordan kvinnens kjønn ikke er ett, som mannens, et kjønn lik et vedheng som man kan betrakte med objektiv distanse, men snarere er to: to lepper, lepper som alltid berører hverandre. Og når Hallgren skriver om «fingrarna häver sig från vågor/ Naturen är ett spekulum och skalp», oppstår det likeledes et ekko fra den Irigaray som i verket Speculum de l’autre femme (1974) skriver om det konkave speilet, spekulum. Irigaray stiller opp spekulumet som en motsetning til det flate speilet, til mimesis, den mimesis som har vært den mannlige strategien i vestlig filosofi, den måten han har legitimert sitt syn på kvinnen som mangel og seg selv som væren på. RAWA-kvinnenes motstandskamp benytter seg av kameraøyet, som her ikke fremstilles som «objektivt», men snarere som et subjektivt og kroppslig situert blikk. Hallgrens hyllest til RAWA-kvinnene, forfatterens hakkende melodiske burkablues, kan ses som tekstens grunnrytme.

Der den første av Hallgrens utgivelser kom i Bonniers standardiserte Ny lyrikserie, bryter Burqa ut av den formatmessige uniformeringen. Den brer seg ut i a4-format, fulgt av forfatterens egne illustrasjoner i sort tusj: fingeravtrykk og hurtig tegnede streker som kan ligne kroppskonturer, sprer seg på forsiden og mellom tekstene og ser nesten så glinsende våte ut som var de nettopp tegnet.

Susanne Christensen
Oversatt fra dansk av Audun Lindholm