Jacques Roubaud

Norsk // English

Om man skulle forsøke å innsirkle noen, eller kanskje til og med bare ett, stikkord som kan betegne Jacques Roubauds (f. 1932) poetikk, så ville sannsynligheten være stor for at man ville ende opp med ordet «hukommelse», eller nærmere bestemt sammenhengen mellom poesi og hukommelse – eller også erindring eller minne. Helt siden debuten,(Epsilon – signe d’appartenance) fra 1967, har ideen om poesien som et språks hukommelse, rytmen som denne hukommelsens fremste uttrykksform, og det ludiske som dens viktigste metode, vært fremtredende hos matematikeren, poeten og oulipo-medlemmet Roubaud – og dét i utallige former: Diktsamlinger, prosakomposisjoner, dramatikk, barnebøker, gjendiktninger, romanliknende selvbiografier og i mer eksplisitt poetologiske tekster. Ett eksempel på det sistnevnte finner man i den iscenesatte auto-dialogen fra 1995, Poésie, etcétera: ménage (et utdrag er oversatt her i boken), der Roubaud diskuterer seg gjennom en rekke vesentlige spørsmål i forholdet mellom nettopp poesi, hukommelse og tradisjon. Her forsøker han blant annet å rydde opp (faire le ménage) i poesidefinisjoner og posisjoner i nyere poesihistorie, og her tegnes grenseoppgangen til prosaen med tydelig strek. Roubaud arbeider aktivt med den poetiske tradisjonen, for i den ligger grobunnen for poetisk innovasjon. Dette forutsetter at en tilsynelatende mer destruktiv kraft, nemlig glemselen, virker side om side med hukommelsen. Uten den ville poesien bare blitt et sted for opphopning og gjentakelse.

«Poesien er hukommelse. Poesien er et sprogs hukommelse. Poesien er ihukommelse af et sprog hos en person», uttaler det ene jeget i Poesi, etcetera: oprydning, og peker dermed på poesiens dobbelte bestemmelse, som noe som både finnes utenfor oss, og noe som skapes i hver og en av oss, i og med at den «indebærer en hukommelse, der både er personlig (én hukommelse) og kan deles af flere (alle hukommelser).» Selv om det kan virke som om Roubaud har lett for å komme med bastante utsagn på poesiens vegne, vil man snart oppdage at de er skritt på veien og alltid i bevegelse.

Poesien er dobbeltsidig. Hvis poesien blot består i nedskrevne eller udtalte ord, er den ingenting; så er den tom, uvirksom, død.

I så fald er den ikke blot dobbeltsidig, men mangesidig. Et digt er ikke det samme for mig som for Dem.

Roubauds egen poesi er alt annet enn tom, uvirksom, død. I én forstand fordi han har vært, og er stadig, en aktiv formidler av sin store produksjon, for eksempel gjennom mange helt eller delvis selvbiografiske verk, som på inngående vis beskriver poetens arbeid og prosessene som ligger til grunn for diktet. Blant disse verkene står Le Grand Incendie de Londres – Récit avec incises et bifurcations fra 1989 i en særstilling (praktfullt oversatt til dansk av Peter Borum som Londons store brand – Fortælling med indskud og forgreninger, Basilisk 2005) – første del av hans mastodontiske og ennå ikke fullførte «prosjekt» i seks deler.

Og videre, i en annen forstand, da vi ikke bare kan snakke om en fornyelse fra én utgivelse til den neste, isolert sett, men også fordi Roubaud har det å oppdage og undersøke allerede skapte former i poesien som en av sine viktigste drivkrefter. Av disse tyder mye på at sonetten er Roubauds klart foretrukne form (etterfulgt av sestinaen), både som historisk form og som utgangspunkt for egen poetisk praksis. Sonetten er ikke egentlig én form, men et utall variasjoner innenfor et abstrakt rammeverk som på langt nært er uttømt og ferdig utforsket. «Det finnes ikke uttømte poetiske former, bare uttømte versjoner av dem», er da også et av Roubauds yndete utsagn, som både kan stå som uttrykk for en side ved Roubauds egen poetikk, og som en beskrivelse av sentrale oulipoiske praksiser. (Se også Roubaud: «Oulipo og kombinasjonskunst»). Roubaud har vært medlem i den litterære gruppen siden 1966, og har hele tiden vært en av de mest aktive både som bidragsyter i fellesutgivelser, med utgivelser i Bibliothéque Oulipienne og som skaper av begrensninger, de oulipoiske contraintes. Roubaud nevner ofte to av gruppens mest fremstående medlemmer, Raymond Queneau og Georges Perec, som sine viktigste læremestere, selv om de, om et slags regnskap over Roubauds inspirasjonskilder skulle føres, nok må dele plassen både med trubadurdiktere og japansk versediktning, så vel som filosofen David Lewis’ teori om et mangfold av verdener, Nicolas Bourbakis matematiske aksiomatikk og diverse spill og spillteorier (som det japanske spillet go). Verdens mangfoldige vrimmel nektes ikke adgang til Roubauds tekster.

De oulipoiske begrensninger står likevel i en særstilling, da de finnes på ulike vis i de fleste av hans utgivelser, selv om de kanskje ikke alltid er like synlige ved første gjennomlesing. Dette gjelder for eksempel i Quelque chose noir; en meditativ, men langt fra sentimental elegi skrevet i 1985, to år etter hans kones bortgang. Den består tilsynelatende av mangeartede dikt av ulik lengde, men viser seg å være satt sammen av ni seksjoner à ni dikt à ni strofer pluss et avsluttende dikt, «Rien» (skrevet før de andre, i 1983), noe som multiplisert utgjør 729 + 1, tilsvarende antallet dager i to år; de to årene før han begynte å skrive igjen. Å skrive, eller å feste Quelque chose noir, noe svart, på sidene igjen. Et vakkert, særegent og ikke-parafrasérbart verk, men som så mange av hans andre bøker er også denne et resultat av et pågående arbeid med egen erindring, krysset med undersøkelse av aksiom-liknende utsagn og metriske byggverk.

I Londons store brand skriver Roubaud: «Hvert øjeblik har sin egen tidens og stedets enhed (stedet er ubevægeligt og tiden er ikke diskontinuert), jeg betragter det (og dette er et på én gang æstetisk og etisk mål) som en station af meditativt overvejende tid.» Denne oppfatningen blir særlig tydelig i teksten Tokyo infra-ordinaire (i bokform og på nett: http://www.inventaire-invention.com/textes/roubaud_tokyo.htm), som inneholder tidvis minutiøse notater nedskrevet langs toglinjen Yamamoto i Tokyo. Linjens 29 stasjoner vies et par setninger om hva som inntreffer mens han oppholder seg på dem, og disse setningene, som er satt med svart farge, underbygges (i konkret forstand) av assosiasjoner, anekdoter, aforismer, små dikt (som del av en undersøkelse av ti japanske verseformer eller stilarter hvorav én, mono no aware, tidligere er viet en hel bok, utgitt i 1970), i tillegg til lister over prosaiske ting som japanske toalettfasiliteter o.l. – alt i ulike farger. Roubaud benytter seg dermed av typografiens muligheter til å fremvise nivåforskjeller, og skaper i tillegg et bilde av hukommelsens forgrenede assosiasjonsrekker. Teksten åpner med beskrivelsen av en togstasjon i Tokyo som er så stor at man lett går seg vill på vei mellom utgangene. På samme måte kan teksten ved første øyekast synes å ha gått seg fullstendig vill i fargekoder og fontstørrelser. Den viser seg i stedet å være et systematisk oppbygd system av tankerekker og presiseringer, som nærmer seg den akademiske avhandlingen i sin hierarkiske nummerering av avsnitt, men som i sitt muntre, tilforlatelige innhold kan fremstå som den akademiske avhandlingens motsetning.

Selv om hele Roubauds forfatterskap innebærer en stor tro på poesien, eller Poesien, finner man her aldri reduserende, forenklende forsvarsparoler eller kompromissinngåelser på bekostning av poesiens egenart. Det er befriende lite romantisering av poesien, kun konstateringer som «et språk uten poesi lider av afasi», eller at poesiens vanskelighet kan reduseres ved at «man giver afkald på alle de dårlige undskyldninger for ikke at læse den, begribe den eller ihukomme den.» Man kan riktignok ikke si hva poesien handler om, for den verken tenker eller sier noe. Poesien sier det den sier ved å si det, og sier bare det den sier ved å si det.

Et digt er nogle sproglige konfigurationer på siden og i stemmen, som trenger ind i hovedet og igangsætter Deres hukommelse. Intet andet.

Cathrine Strøm

Tomomi Adachi

Jelle Meander

Caroline Bergvall

Redaksjonen

Ingvild Burkey

Silje Bekeng

Christian Bök

Jesper Olsson

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Ellen Grimsmo Foros

Sindre Ekrheim

Simen Hagerup

Sofie Arneberg

Linn Hansén

Athena Farrokhzad

Martin Larsen

Lars Bukdahl

Karl Larsson

Redaksjonen

Leevi Lehto

Miia Toivio

Cecilie Løveid

Silje Stavrum Norevik

Mette Moestrup

Susanne Christensen

Fredrik Nyberg

Hanna Nordenhök

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Cia Rinne

Leevi Lehto

Jacques Roubaud

Cathrine Strøm

SHARKS

Athena Farrokhzad

Aleksandr Skidan

Dmitrij Golynko

Kajsa Sundin

Athena Farrokhzad

Gunnar Wærness

Redaksjonen

Audiatur avholdes 27.-30. september 2007 for tredje gang i Bergen. Audiatur finner sted på flere arenaer, men hovedsetet vil være BIT Teatergarasjen.