Jag skriver i dina ord: En samtale

Tomas Espedal er forfatter, bosatt i Bergen. Han debuterte i 1988 med romanen En vill flukt av parfymer. Senere har han gitt ut en rekke bøker, senest Bergeners i 2013. Imot kunsten(notatbøkene) kom i 2009. Boka fikk Kritikerprisen, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og er oversatt til engelsk (Against art (The notebooks)), fransk (Contre l’Art (les carnets)), russisk (Вопреки искусству), koreansk, svensk (Mot konsten (anteckningsböckerna)) og dansk (Mod kunsten).

Utdrag fra Cathrine Strøms intervju med Tomas Espedal:

Du kan lage revolusjon i andres liv. Det tror jeg på. Bøker kan forandre menneskers liv, men det er veldig sjelden de preger verden. Vel, Marx har nok gjort det, men så er heller ikke Das Kapital skjønnlitteratur. Innenfor vår verden er det veldig sjelden at tekstene får de konsekvensene man kanskje ønsker. Men revolusjon lager man, for enkelte bøker har forandret liv. Ta den kraften og lidenskapen du presenterte Revolution: A reader med da vi møttes i dag: entusiasmen er en revolusjon, ikke sant. Det skjer hele tiden, føler jeg, i mitt forhold til litteratur. Bare den Tichy-boken har nå forandret meg. Man blir opprørsk og man blir hardere. I forhold til forlagene, i forhold til leserne, en blir vanskeligere. Og i en viss forstand blir man revolusjonær. Så konsekvenser får det, men dessverre ikke i samfunnet som helhet. Samtidig som jeg blir mer og mer revolusjonær, får vi en mer og mer borgerlig regjering. Samtidig som vår generasjon burde være i stand til å forandre ting, så går det feil vei, hvordan kan det ha seg? Det er det samme i Russland, alle vet at Putin er en av de største bandittene i russisk historie, men ingen klarer å gjøre noe, tvert imot! Det går helt feil vei, på tross av bøkene som skrives i Russland, som er opprørske og radikale. På tross av litteraturen, går verden helt feil vei. Det må man bare ha helt klart for seg.

Vi lager de små, Stavrogin-cellene, som i Dostojevskijs De besatte, og så forandrer vi ting i de nære strukturer. Der er litteraturen med, for vi lever som i de cellene: du har ditt nettverk, din økonomi og ditt liv som ikke likner andres, og vi skriver og leser annerledes, på den måten er vi revolusjonære. Det er vår lille revolusjon i denne sinnssyke idiotskapen vi omgir oss med.