Jo Eggen

Norsk // English

Under lesningen av Jo Eggens siste diktsamling, Forholdninger, faller et misbrukt ord meg inn, et ord som har spilt en ikke ubetydelig rolle i norsk litteratur siden en ung poet betraktet gråblå skyer med en utpreget følelse av fremmedhet: Ordet er undring, og det har senere oppnådd en kommersiell apoteose i ståheien rundt Sofies verden, med alle tilliggende herligheter. Obstfelder og Jostein Gaarder har i det minste det til felles at de undrer seg, skjønt Gaarder fikk langt større økonomisk utbytte av virksomheten enn sin eldre kollega: Hvor de grålilla sedler blir mange …

For Jo Eggen dreier det seg imidlertid hverken om klassisk fremmedfølelse eller om pedagogisk barnlighet. Diktene i Forholdninger viser oss det voksne, reflekterte menneskets undring – formidlet i et språk der sanselighet og intellekt glir uanstrengt over i hverandre: «Alt er som vanlig, uten deg. / Så underlig å være den / som har som oppgave å se dette (…) Så gult og hett stearinlyset brenner på bordet / i en annen verden enn meg.» Sensuell tenkning eller tenkende sanselighet er et av kjennetegnene ved de diktene Eggen skriver i dag.

Mange av diktene i Forholdninger befatter seg med forholdet mellom et jeg og et du og kan leses som en type utradisjonell kjærlighetslyrikk. Her er det få typiske hengivenhetshetserklæringer, få lovprisninger av ytre skjønnhet – det som foregår i diktene, er heller ikke primært en utforskning av jeg-ets følelser og du-ets egenskaper, i alle fall ikke i avgrenset form. Det er snarere snakk om en utforskning av spenningsfeltet rundt og omkring de to: «Det er umulig for meg å vite / hvorfor du ser alvorlig ut. / Det alvoret jeg ser deg i / avhenger av at jeg ikke veit. / Det alvoret jeg ser deg i / kommer også fra meg, / som et alvorlig lys jeg ser deg i.» I disse linjene oppstår et møtested hvor begges ensomhet er i nærheten av å fusjonere, eller inngår i en diskret harmonisk konvergens – her, som i flere andre dikt i samlingen, beskrives det en atmosfære av samme slag som den Paul Valéry manet frem i en vakker verselinje: «… din form våker, og mine øyne er åpne».

Forholdninger består av 15 avdelinger som har fått tittel etter årets måneder: de beveger seg fra april/mai (2000) frem til neste års juni. Eggen starter boken på en utstilling i Beijing, hvor han konstaterer at han etter hvert har skiftet årstidsmessig preferanse: «Jeg likte først vinteren best, / men til slutt sommeren. / En svai hvile i midten.» Og han avslutter åpningsdiktet med linjene: «Pæreblomstene betyr mot, / de blomstrer om vinteren.» Et slikt mot manifesterer seg gjennom hele samlingen, der Eggens jeg våger å blomstre i den eksistensielt vinterlige verdenen det befinner seg i – samtidig som poeten ikke prøver å fortrenge de kalde realitetene som omgir ham. («Barokken er ikke alltid pen. / Og er verden pen?» heter det i ett dikt, og i et annet: «Knus makta som potter / med ei forseggjort jernstang.»)

Hovedsakelig er vi i jeg-du-tematikken, og i årstidene, som gir støtet til linjer av typen «Jeg må veie mine ord på septembers gullvekt », der årets gylneste måned foreligger i konsentrat. Og vi er, definitivt, i musikken, som Eggen har et minst like intenst forhold til som han har til litteraturen. I disse diktene brukes ikke musikken som påskudd til å holde lyriske festtaler; til det er poeten – som selv spiller bratsj – altfor innforstått med materien, den er så å si nedfelt i hendene på ham.

I Anatomy of Criticism hevder Northrop Frye at jevnt flytende, bruddløse dikt, som ofte ansees for å være svært musikalske, egentlig er umusikalske i en verdinøytral betydning av ordet. «It is more likely,» skriver han, «to be the harsh, rugged, dissonant poem (assuming of course some technical competence in the poet) that will show in poetry the tension and the driving accented impetus of music.» Sier vi at Eggen skriver musikalsk lyrikk – og det gjør han –, er det ut fra en definisjon av begrepet som minner om denne; diktene hans kan absolutt være vakre, men skjønnheten i dem kommer ofte som en del av et (musikalsk) forløp, den kan være omgitt av grellere klanger, dissonanser og plutselige temposkifter: «La meg gå opp med fjerdefingeren / på den mørkeste strengen / det står jo i notene; / er tonen smerten, ja nei / det er umulig å si den / det er den som sier / opp fra mørket sier den / maigrått, maihvitt.»

Det foreligger en skisse til en materialistisk salighetsvisjon i samlingen, knyttet til musikken, men også til Eggens sikre fargebruk – det er særlig når diktene lyser i grønt at man kan skimte omrisset av en profan salighet, slik tilfellet er i det diktet som avslutter boken: «En pausetakt i det grønne / bare lyden av verden. / Om ingenting de får vite / om å vite ingenting / ingenting de får vite om deg.» Pausetegnet oppstår ute i det grønne, neppe slik at fargen elimineres, men heller slik at alt legges inn under den, og får karakter av et grønnlig sus, «lyden av verden». Her finner det sted en ikke-idyllisk pastoralisering av virkeligheten, gjennomført av en lyriker som er dypt urban, men som også vet at «det vil kreve et helt liv / å høre hva trærne har å si». Denne foreløpig siste boken til Jo Eggen er full av grønne, røde og svarte gnister, pluss en del humor, til tider av råtass-slaget. «Jeg har ikke tenkt å asfaltere deg», står det i diktet om den forelskede bratsjen, og leseren blir da heller ikke asfaltert av Eggens dikt – men grønnlig forløst.

Utgivelser:
Ting og tings skygger (Gyldendal, 1980)
Inne og ute (1982)
Med klar og uklar stemme (1983)
Eksildikt: Idyller (1990)
Forsinkelsen (Aschehoug, 1999)
Osip Mandelstam m.fl.: Eg kviskrar det i svart kladd
(gjendiktning, 2000)
Forholdninger (2001)

Henning Hagerup

Sissel Solbjørg Bjugn

Bjørn Skogmo

Ida Börjel

Susanne Christensen

Jo Eggen

Henning Hagerup

Lars R. Engebretsen

Paal Bjelke Andersen

Christian Yde Frostholm

Anna Hallberg

Jörgen Gassilewski

Paal Bjelke Andersen

Anna Hallberg

Anna Hallberg, Redaksjonen

Hanna Hallgren

Susanne Christensen

Florian Hecker

Jan-Olav Glette

John Hegre

Carl Kristian Johansen

Per Højholt

Martin Glaz Serup, Christian Yde Frostholm

Johan Jönson

Magnus Persson

Åsa Maria Kraft

Jesper Olsson

Tom Leonard

Øyvind Rimbereid

Åsne Linnestå

Cathrine Strøm

Karen Mac Cormack

Johannes Frost

Steve McCaffery

Audun Lindholm

Ulf Karl Olov Nilsson

Redaksjonen

Yngve Pedersen

Janike Kampevold Larsen

Jörg Piringer

Audun Lindholm

Nathalie Quintane

Nathalie Quintane

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje

Hild Borchgrevink

Bjørn Aamodt

Dag Haugstvedt

Monica Aasprong

Audun Lindholm

Audiatur – Festival for ny poesi ble avholdt i Bergen 13.-16. oktober 2005. Festivalen benyttet seg av BIT Teatergarasjen, Hordaland Kunstsenter, Landmark og USF Verftet.

Redaksjon: Paal Bjelke Andersen, Mathias Danbolt, Jörgen Gassilewski, Hanna Hallgren, Dag Haugstvedt, Audun Lindholm, Øyvind Rimbereid, Martin M. Sørhaug og Cathrine Strøm.