Joël Baqué

Norsk // English

Med utgangspunkt i Start-up. Grunnbok i antipoesi (Le Quartanier 2007, coll. Phacocères) og Mediatek (i tidsskriftet Nioques #5)

Å lese tekstene til Joël Baqué (f. 1963) gir meg følelsen av å ta bilen, sette opp farten, og så oppleve at veianvisningene litt etter hvert blir mer kompliserte, jeg kommer til et veiskilt, selvlysende, en lysstråle å orientere seg etter, jeg trekker et ekstrakt ut av det, «den ulike slitasjen på dekkmønstrene vitner om kvaliteten på alle disse dekkene som til sammen har gått over åtte millioner kilometer.» (Fra Mediatek.)

Jeg sitter i bilen, jeg kjører rolig, og jeg stivner til av en bunke med 5 skilt. Hvert skilt påvirker et annet skilt som påvirker et tredje skilt, nektar etter nektar. Med sprøyten min ekstraherer jeg litt av skiltingen, og jeg sitter da med skilt i konsentrert form, like nyttig som 100 sammenlimte GPS’er.

Og i denne sammenhengen, ramme for ramme, inni alt dette, hører det også med en smule galskap, en fyr i regnfrakk, det er en kunstner.

Fyren i regnfrakk, det er en kunstner. Hvem hadde trodd det.

Ja, det er en kunstner, det er en komponist, eller mer presist, det er en slags orkesterlederens funksjonær, han kombinerer betegnelsene.

Det følgende: «Muligheten for en Messiaen i regnfrakk som noterer ned intervallene, eller en parkeringsplass». (Fra Mediatek.)

Det som egentlig skjer er at Messiaen’en synes å bevege seg i et urbant miljø som er opptatt av å ta vare på detaljene, noe som vil si at han er millimetermålt, vurdert, gjort sideral og cerebral osv.

«førstehjemskjøpere lært opp etter den globale lesemetoden, vil være svært fornøyd med at veksten på gressplenen holdes under kontroll», eller også «ekvivalenten til hegren er her (ville her være) en polert metallaksel, et obligatorisk kuleledd på veien fra handling til hypotese». (Fra Mediatek.)

For ja, enkelte ganger finner man selvfølgelig noe organisk, noe avkledd, noe som vekker oss, og som vi anerkjenner. Det er der, men pakkes raskt inn igjen, føres inn i flasken igjen. Hegren utgjør det obligatoriske leddet for at ting skal fungere og for veiene, og for trafikken på veiene, og for apotekene i de nye sivilisasjonene eller de nye urbane systemene i byene.

Det er ventilen for den politisk korrekte landskapsarkitekturen. Enhver flyktig form midt i byen blir en politisk korrekt substans.

På det nåværende tidspunkt bygger man over operaer og over 1) bikuber (derav den gode honningen i Paris), og 2) på takene av glassbibliotekene, falkereir (stål) i enden av en stang som peker ut i intet, og så videre i den leien.

En av bøkene hans bærer tittelen Start-up. Start-up, det er en serie av lokale sprang. Det er minuttets sprang. Eller det er, «jeg har hoppet men ikke jeg», det er den andre som har hoppet for meg. Og alt er på den måten, i forhold til spranget.

Start-up, det er selvfølgelig det momentane i mikroprosjektet i sin fulle utstrekning.

Og boka presenteres som en rekke setninger, av momentane fragmenter, av kraft.

Ekte kunst, markant økning i mengden av flass etter flere år med art brut / Økologi for alle, lag en kolleksjon med snabelkofferter. Vi er alle elefanter / Mitt forhold til sport, arranger kollektivt høydehopp, gjør oppmålingen i telefonkatalogen for Val-de-Marne

I siste instans finnes midt i alt dette også litt av oldtidens språk, en rest av død aktivitet, som dukker opp i tankene gjennom bøkene, det er en undersøkelse av det man overflatisk sett vet om Egypt. Det kontrollerbare Egypt, som styrer godt, kontrollen, åttekanten, tolvkanten, trimaranen. Egypt som veiledermateriale har noe eget å si: «O enstavelsesord som er dødelig for pyramider, holdt tilbake i sjablongen av en sidetunge.»

Og alt befinner seg tydelig nedtegnet på papiret, rytmisk.

Oversatt fra fransk av Cathrine Strøm

Alle utdrag fra Baqués tekster er oversatt av Thomas Lundbo