Johan Jönson

Norsk // English

Det er sent i historien. Hva gjemmer seg egentlig bak sosiologenes, filosofenes og kulturteoretikernes forsøk på å forklare vår tid med etiketter som postmoderne og senmoderne? Har historien nådd sin ende, som Hegel forutså, og konservative ideologer proklamerte etter murens fall? Har modernitetens jernbur til slutt blitt åpnet, eller har det blitt erstattet av noe enda verre?

Leser man Johan Jönsons seneste diktsamling Monomtrl synes svaret å helle mot det siste alternativet: «Det behövs ingen uniformerad makt, jag går själv mellan de institutionaliserade anhalter som skapar den öppna anstalten.» I et slikt samfunn veier ingen «mer än sin personakt».

Monomtrl – tittelen kan for eksempel uttales som monomaterial – er et særdeles ambisiøst forsøk på å trenge inn bak de gjengse samtidsdiagnosene, såvel de rosenfargede optimistiske som de chict pessimistiske variantene. Boken består av et dusintall avdelinger av varierende lengde, fra «En argonautmaskin» på noen sider til «Negativ meditation» som opptar en tredjedel av bokens drøyt 200 sider.

Det er naturligvis ingen konvensjonell diktsamling, verken med tanke på form eller omfang. Stilbrytningene er legio. Enkelte mer tradisjonelle lyriske partier forekommer, men havner i skyggen av hva som kan ligne tekstpermutasjoner, prosadikt, aforismer og utdrag fra dagbøker. Ofte hulter til bulter og samtidig. Men tematisk er tekstmassen desto mer konsentrert og enhetlig.

Med konsekvens og frenesi tegner bokens ulike diktjeg et bilde av det senkapitalistiske samfunnet og de psykiske og kulturelle ruiner som følger i dets kjølvann. Den sønderrivende globaliseringen viser seg i en av bokens sterkeste avdelinger å produsere stadig mer konformitet, banalitet og lidelse – uansett om vi befinner oss i Hällefors eller Hong Kong. Systemet kan svelge alt, også sine skarpeste kritikere. «Den europeiska lösningen är inte längre kirurgi» men «omnimetabolism», totalforbrenning.

Det er en fullstendig avhumanisert og avindividualisert verden som fremtrer. Reduksjonen av mennesket er i det minste trefoldig – og velkjent for lesere av poststrukturalistisk teori (som Jönson tydelig tilhører gjennom tekstens oppkomme av allusjoner til tenkere som Michel Foucault og Gilles Deleuze). Vi finner en reduksjon i språkets navn: «I poesin kan jaget bare agere hjälpverb, exempel och kollektiv» (noe som ved nærmere betraktning kanskje ikke er så lite). Vi finner en reduksjon i teknologiens navn: «Jag är en maskin riktad ingenstans. / Jag gör överflöd och ingenting.» Og vi finner reduksjon i biologiens navn, som for eksempel gir seg uttrykk i en sterk tendens til animalisering: «Jag är omgiven av kreatur. / Av slavar och gestalter i djurmasker.»

Disse reduksjonene kunne imidlertid i den poststrukturalistiske teoriproduksjonen også ses på som tegn på nye muligheter, som en ny frihet bortenfor den sunne fornuftens tvangstrøye. Jönson beholder noe av denne verdimessige dobbeltbetydningen, men velger oftest å rendyrke det negative sporet. Man kunne si at mennesket her er blitt skåret ned til en tom form hvis eneste gjenværende hensikt synes å være å disiplineres av myndigheter og fornedres av såkalte medmennesker. Bilder av krig, tortur, vold og ydmykelse fremkalles med plagsom presisjon og monomani, skildret fra både bøddelens og offerets synsvinkel. Kroppen utgjør heller ikke noe tilfluktssted når illusjonen om det selvstendige subjektet har krakelert. Kroppen er redusert til sine utsondringer, til avføring, fett og annen biologisk materie. I bokens mest ubehagelige avdeling, titulert «Exkrementhantering», dokumenteres lidelsen og fornedrelsen på en forvaringsanstalt i påtrengende og kvelende bilder. Her finnes ingen forsoning, etisk eller annen. For leseren gis det ingen andre utveier enn konfrontasjonen. Det samme kan sies om hele boken.

Effekten er klaustrofobisk, men også potensielt avstumpende. Svartsynet risikerer å bli programmatisk. Hvorfor skrive litteratur under slike forhold, spør diktjeget seg selv flere ganger. Går det an å «göra poesi på fiendtlig språk»? Kanskje er det tross alt mulig at diktene med Jönsons læremester Deleuze oppretter en fold, et «produktivt veck / i historien». Og i «Negativ meditasjon» dukker med ett følgende strofer opp:

den svaga
knappt förnimbara lukten
av utopin
måste pågå

Utgivelser:
Som samplingsdikter (Norstedts, 1992)
Näst sista våldet – stycken ur anställningen (1994)
Nod noll (Maskinen förlag, 2001)
Minnen av kroppar i rörelse och vila (2001)
Karma inertia (2002)
Transvektor (2002)
Aggregat som muterar (2002)
Virus (oe i editör, 2004)
Monomtrl (Bonniers, 2005)

Magnus Persson
Oversatt fra svensk av Martin M. Sørhaug