Skal man snakke om Lars R. Engebretsens (f. 1974) bøker kan man begynne med slitningene, med de tungt ladede elementene som trekkes mot hverandre eller støter hverandre bort, med allitterasjonene og assonansene, rytmene og synkopene, fortettingene og åpningene, sammenhengene og avbruddene. Som i dette diktet, fra debutboka transevannet:
øyne eller morild gjennom luftveiene
begge vegger rørt av hånda
av mynt eller måne
speilet smelter rundt buketten av brønner
sirkelen av lys i blekket er utvida
Energien i mange av Engebretsens dikt kommer fra spenninger som dette: opphopningen av ord som peker mot runde former og av enkelte bokstaver, her «b», «m», «s» og «l»; o’en som i dette sirklenes dikt kun opptrer en gang i motsetning til den overstrøkne o’en, bokstaven «ø», som opptrer tre ganger; motsetningen mellom entropien i fjerde linje og åpningen (eller oppløsningen) i den femte – mellom det som bygges opp og det som faller, ikke fra hverandre, men i hverandre. Eller man kan snakke om hvordan dagligspråket, allemannseiet, avautomatiseres, ved at ord i velkjente fraser byttes ut, «å ha andre guder enn seg», eller ved at fraser plasseres i setninger hvor de vanligvis ikke høres, men likevel gir mening, «Jeg omringer deg blant annet». «Det vakre i våre refrenger, orkesteret i / pustegrava som om- / hyler oss», som det heter i andreboka, Fotarbeidet. Eller man kan snakke om hvordan tekstene har endret seg fra bok nummer en til bok nummer tre, fra sammenknytta enkeltdikt i transevannet til én, 138 sider lang, vakker fortelling i årets Samling, med Fotarbeidet – der bruken av punktum og stor forbokstav på en så diskret måte iverksetter et spill mellom avgrensningen og fortsettelsen, punktet og utstrekningen – pekende mot dem begge, et kontinuerlig brytningspunkt. Fortellingen i Samling utspiller seg i løpet av en begravelse og kan leses som en sønns forsøk på å formulere, gi en så sann som mulig form til, opplevelsen av farens død.
Språket i Samling har en annen kvalitet enn i de foregående bøkene, det virker som om Engebretsen her har oppsøkt et gjennomskinnelig språk, et språk som går i ett med det det omtaler, som her er forsvinningen, og som derfor, hele tiden, er i ferd med å gå i oppløsning: «den sanne; høre // ordene bli så gjennomsiktige / de kanskje bare // kan bli her // hvor de hører til // kjenne tillatelsen komme fra / oppmerksomheten / i rommet; vi // som er og puster».
Utgivelser:
transevannet (Oktober, 2000)
Fotarbeidet (2002)
Samling (2005)
Paal Bjelke Andersen
Lars R. Engebretsen deltar i samarbeid med Christopher Haanes i festivalens typografiprosjekt i USF Visningsrommet.
Bjørn Skogmo
Susanne Christensen
Henning Hagerup
Paal Bjelke Andersen
Anna Hallberg
Paal Bjelke Andersen
Anna Hallberg, Redaksjonen
Susanne Christensen
Jan-Olav Glette
Carl Kristian Johansen
Martin Glaz Serup, Christian Yde Frostholm
Magnus Persson
Jesper Olsson
Øyvind Rimbereid
Cathrine Strøm
Johannes Frost
Audun Lindholm
Redaksjonen
Janike Kampevold Larsen
Audun Lindholm
Nathalie Quintane
Hild Borchgrevink
Dag Haugstvedt
Audun Lindholm
Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia ToivioLeevi Lehto
Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II
Fredrik Nyberg
Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby
Falsche FreundeFalsche Freunde
Uljana Wolf
Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud
Sean Bonney
Cecilia Vicuña
Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire
Jean-Marie Gleize
-->Audiatur – Festival for ny poesi ble avholdt i Bergen 13.-16. oktober 2005. Festivalen benyttet seg av BIT Teatergarasjen, Hordaland Kunstsenter, Landmark og USF Verftet.
Redaksjon: Paal Bjelke Andersen, Mathias Danbolt, Jörgen Gassilewski, Hanna Hallgren, Dag Haugstvedt, Audun Lindholm, Øyvind Rimbereid, Martin M. Sørhaug og Cathrine Strøm.