Maja Solveig Kjelstrup Ratkje

Norsk // English

Hvis man skulle forsøke å fange inn det overveldende i å høre Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes vokal første gang, kunne man kanskje si at det henger sammen med følelsen av å ha glemt noe. Å ha glemt hvor mange sterke, svake, dype, lyse, skremmende, levende, fremmede, forskjellige lyder en menneskestemme kan lage – helt alene, blandet med fascinasjonen over størrelsen på lydrommet som Ratkje åpner opp.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje arbeider som utøver og komponist, oftest med sin egen stemme som eneste lydmateriale. Som komponist er hun uvanlig i det at hun har et så tett bånd mellom sitt utøvende og komponerende virke. Det finnes jazzsangere som skriver låter, og det finnes komponister som skriver partiturmusikk. Men den sammensmeltningen Ratkje gjør av vokal ekspressivitet og analytisk, kompositorisk utforskning og usentimental bearbeidelse av sin egen stemme som kompositorisk materiale, er utradisjonell og personlig.

I kjølvannet av den lydteknologiske utviklingen som kom med radiostudioene rundt 2. verdenskrig, forsøkte mange komponister å tenke ut nye spilleteknikker for akustiske instrumenter som kunne frembringe lyder som lignet på de elektroniske. Dette innebar en stor utvidelse av instrumentenes vokabular, og helt nye klangverdener åpnet seg. Musikk for stemme har imidlertid alltid hengt etter i denne utviklingen. En av grunnene er kanskje at lyder et menneske produserer med vitende og vilje, ofte henger fast i ord. Mange ord. Stemme følges av ord også i musikk, enten det er pop, jazzimprovisasjon, opera eller en tysk lied. Hvis den skal kunne forstås, setter en tekst store begrensninger rent teknisk for hva en sanger, for ikke å snakke om eventuelle musikere, kan tillate seg av musikalske krumspring. I tillegg kommer de rammene for uttrykket som en eventuell tolkning av teksten setter.

Maja Ratkje arbeider også med tekst. På hjemmesiden hennes finnes et opptak hvor hun leser en tekst som pendler frem og tilbake mellom brokker av ulike språk og språklige stiler, tullespråk og rene lyder. På soloalbumet Voice, hvor alt som finnes i musikken kommer fra Maja Ratkjes stemme, kan spor av poetiske tekster plutselig dukke opp i de mest brutale lydlige omgivelser. Hun har også samarbeidet med forfattere og poeter, blant andre Øyvind Berg og Monica Aasprong.

Men Ratkje bruker først og fremst stemmen som instrument. Hun kan vri og vende den i alle tenkelige og utenkelige lyder og retninger. Som lytter blir du kastet hodestups ut i prosesser som aldri står stille. Hun kan vibrere mellom det meningsfulle og det meningsløse, intens hvisken og skremmende vræl på et splittsekund – før alt plutselig klapper sammen i en forsiktig, halvveis skjult sang med tekst du nesten kjenner igjen.

I neste omgang velger Ratkje ofte å bearbeide dette store akustiske lydrepertoaret elektronisk. Bearbeidelsen skjer også gjerne live. Via mikrofonen går stemmen hennes inn i en liten lydmikser som hun selv kontrollerer. Slik kan det allerede differensierte lydmaterialet kjøres gjennom forprogrammerte prosesser og effekter – kanskje tas opp og avspilles på nytt noen sekunder senere i en ny og ugjenkjennelig versjon, som legger seg rundt og delvis skjuler det hun selv fortsetter å synge, eller fungere som motstemme. Slik bygges materialet ut i flere lag i en uendelig ekspanderende prosess. «… Ratkje’s voice is gloriously possessed by the tongues of more split personalities than there are angels on the head of a pin,» skrev britiske The Wire om Voice.

Brorparten av den nye vokalmusikken som skrives i dag holder fast i en tilnærming til det vokale hvor tekstforståelse og tekstformidling får spille hovedrollen, selv om tonespråket kan være eksperimenterende. Derfor var det spennende å se hvilke løsninger Ratkje valgte da hun i 2003 skrev sin første opera, No title performance and sparkling water. Et viktig grep var den sentrale rollen hun gav kvederen Unni Løvlid. Løvlids rolle var skrevet ut på noter med vanlig notasjon, men musikken var skrevet nettopp til hennes stemme. Den skulle ikke synges operatisk med tradisjonell, stor vibrato, men på den måten man bruker stemmen i folkemusikk – mer direkte, nærmere talestemmen. Ratkje benyttet seg også av at Unni Løvlid som kveder kan synge kvarttoner. Kvarttoner (tonetrinn som er mindre enn trinnene på et piano) er sentrale i samtidsmusikk for de aller fleste instrumenter, men de er svært vanskelige, hvis ikke umulige, å synge med klassisk operateknikk.

Resten av musikken i No title performance and sparkling water var også skrevet til spesielle musikere, blant annet Maja Ratkjes tre improviserende kolleger i kvartetten sp unk , og til trioen p o i n g . Et annet eksempel i operaen på Ratkjes behandling av det vokale domenet som et selvstendig og uavhengig musikalsk repertoar, var et vokalparti skrevet for kontrabassisten, som sang forskjellige vokaler som ble knyttet til lydmateriale han spilte på instrumentet.

Reaksjonene på No Title… var blandet. Mange reagerte på at operaen beveget seg på grensen til revy, at den var organisert i separate numre uten at det nødvendigvis var noen klar narrativ kontinuitet som bandt dem sammen. Andre syntes dette var et befriende grep. Komponisten Henrik Hellstenius sa nylig i et intervju om det å nærme seg operaen som genre: «Man opplever veldig fort at når noen prøver å skape noe nytt innenfor denne genren, blir det ikke definert som opera.»

Man behøver ikke kunne noe om den elektroniske musikkens historie for å bli grepet av Ratkjes lydverden. Men hvis man gjør det, oppdager man en annen side av komponisten i henne. Her er elektroakustikkens «rene» lydobjekter, her er herpa lyder, generatorlyder, thereminlyder, analoge lyder, miksepultlyder, lyder av knappene på opptaksutstyr, spilledåser og minidiscopptak, og det er ikke noe verdihierarki. Noe av materialet på Voice, som er spilt inn i samarbeid med støyduoen Jazzkammer, er tatt opp med diktafon.

Maja Ratkje deler tiden mellom komposisjon, soloprosjektet Voice, støyduoen Femail med hornist Hild Sofie Tafjord og den fire kvinner sterke improvisasjonskvartetten s p u n k . Ved siden av disse samarbeider hun jevnlig med utøvere som støymusiker Lasse Marhaug, trioen p o i ng som er kjent som modeller for figurer i Jon Øystein Flinks roman Ole Kristian Oksrød, og den nederlandske stemmekunstneren Jaap Blonk, som hun har utgitt flere plater sammen med. Hun deler jobben som kunstnerisk leder for den årlige friimprovisasjonsfestivalen All Ears med slagverker Paal Nilssen-Love.

Innenfor det improvisatoriske har Ratkje også gått utenfor allfarvei, blant annet gjennom samarbeid med dansere som har improvisert sammen med Fe-mail og sp unk . I dette grenselandet mellom lyd og bevegelse kan de nesten sies å skape nye språk – språk som henvender seg til forskjellige sanser, men som har tiden, forløpet og det ordløse felles. I Maja Ratkjes lydrom skjer det uvanlige sammensmeltninger av den utøvende musikerens nærvær, komponistens analyse og den elektroniske musikkens ønske om et lydrom som kan åpne seg på en ny måte for hver ny stripe av tid som renner inn i det.

Utvalgte utgivelser:
Syklubb fra Hælvete (fe-mail, important records, 2004)
Ratkje & Blonk (m/ Jaap Blonk, Kontrans, 2004)
music for loving (m/ Lasse Marhaug, Bottrop-Boy, 2004)
music for faking (m/Lasse Marhaug, c 3 r, 2004)
all men are pigs (fe-mail m/ Lasse Marhaug, Gameboy Records 2004)
V S G /Erwartung (m/ Monica Bonvicini, Bottrop-boy, 2004)
Voice, live in Zagreb (m/ John Hegre, 2004)
Post-Human Identities (m/ Jaap Blonk, Kontrans, 2005)

Hild Borchgrevink