Hildegunn Dale (f. 1974) debuterer i år med diktsamlingen Solkant. Dette er en stille, sober samling – men også svært løfterik. Dale skriver seg ut av det fortellende, og inn i øyeblikket. Hun skriver frem svangre bilder uten at de forteller så mye, dvs. uten at de egentlig er bilder på noe, eller: det er de nok, men de avkrever ikke denne metaforiske tankegangen, dette lesningens pokerspill – og det er nettopp denne provisoriske enkelheten og tingligheten jeg liker best med Dales dikt. Altså muligheten for å lese henne bokstavelig. Den friheten, eller åpenheten, som boken gir leseren, løses jo også umiddelbart inn i flere åpne, skall-løse bilder, stilleben og graviterende fysiognomier.

Jeg opplever at den direkte, billedmessige redeligheten hos Dale etablerer et sjeldent fellesskap mellom leser og skriver. Dale kommenterer dette forholdet, indirekte, i flere dikt. Blant annet skriver hun: ”I den gamle mannens andlet fell solvarmen, solstrålane./ Han stig ned trappa, ut i graset,// ber ein bylt klede./ I augnekroken ser han himmel, plommegreiner.// Det er graset som svir mot hælane.// Skjortebrystet er fuktig. Det er slikt som bind oss saman.” Umiddelbart kan kanskje, etter hva jeg har sagt, Solkant virke noe tannløs – som en serie snaphots fra en flegmatisk zen-virkelighet. Dette stemmer ikke, for på tross av den velorganiserte roen diktenes billedflate danner, er det en lumsk undertone som presser seg mot språkutsnittet, riktignok uten å komme fullstendig til syne. Eller: det som skremmer eller forstyrrer, har bare et luskende, skyggeaktig nærvær i boken.

Denne ueksponerte annetheten, som likefullt må kunne kalles en trussel, er et effektfullt klangrom for de stillestående øyeblikkene Dale skriver om, og aldri forlater helt. Dette kontrapunktet antydes blant annet i det følgende diktet: ”Tørre fugleklør krummar seg/ rundt kaldbleike kvistar.// Ei blykule blir send av garde/ i rett bane mot eit kråkebryst,// den grev hjarta opp i den glinsande flata,/ treskjer taggete kantar i kjøt// klissete av raudt liv.” Utopien eller paradiset er altså tilbakelagt – også i Dales dikt. Likefullt er klemmet mellom en fruktbar bokstavelighet og en spøkelsesmessig trussel et usedvanlig takknemlig sted, for en leser, å være.

Utgivelser: Solkant (2003)

Kjetil Røed