Terje Dragseth (f. 1955) presenterte sin forrige bok, Logg, som et dikt, ikke som en diktsamling. Dette lange diktet sto ikke for noe dramatisk brudd i forfatterskapet, men innebar en fornyelse og en videreutvikling av en del elementer som finnes i tidligere bøker. Logg har mest til felles med Fundament for dannelse av kaos, hvor man møter den samme selvransakende kulturkritikken. Grafisk sett likner Logg også på Den sovende fra 1994: teksten i begge bøkene er midtstilt, slik at det dannes symmetriske former på sidene. Både i Den sovende og i Logg kan disse formene minne om menneskeskikkelser – eller sjakkbrikker, assosiasjonsmulighetene er mange.

Når det gjelder Logg kan oppsettet i menneskeliknende skikkelser oppfattes som illustrasjoner av det vi’et som fremtrer i boken. «Vi er/ innstilt/ vi er/ påført/ vi er/ loggbok», lyder de første linjene. Tidligere har Dragseths kjennemerke særlig vært inderlige jeg-du dikt, men det betyr ikke at vi’et i Logg kommer uforberedt. Allerede i debutsamlingen Offerfesten (1980) kan man finne et dikt som kan oppfattes som beslektet med Logg. Det heter «En pamflett» og begynner slik: «vi befinner oss i en askehaug/ hvor/ vi finner imperier på boks/ og krig som ruster og ruster/ vi finner en drøm om fullkomment/ vi finner ingenting». Mer åpenbart beslektet med Logg, er vi-diktene i Fundament for dannelse av kaos. Selv om diktene i den boken særlig kretser omkring et «det», gir den også en slags opptakt til Logg i og med tekster som denne: «Vi er naturlige ødeleggere, og mens friskluftmaskinen vibrerer urent,/ bestemmer vi oss for å tie./ Fordummer, elsker oss døende,/ synger i de sovende, de rustne verdener vi er opphav til.»

Tittelen Logg gir assosiasjoner til skipsfart. En loggbok er som regel en skipsdagbok. Det er vel særlig i det øyeblikket de som befinner seg ombord ser at det går galt avsted, at en slik bok blir betydningsfull – og allegorisk sett oppfatter jeg Dragseths Logg som en slags dagbok fra et skip som i beste fall er ute av kurs, i verste fall er synkende. Mer bokstavelig talt kan Logg leses som en tilstandsrapport fra vår virkelighet, her, nå – i Norge, på begynnelsen av 00-tallet.

Et «vi» kan fungere både inkluderende og ekskluderende, det kan være del både av maktspråk og motspråk. Det vi’et Terje Dragseth utforsker i Logg lar seg ikke uten videre plassere eller definere, men gir inntrykk av å være en skiftende, flytende størrelse.

Stort sett virker det inkluderende og allment, men ved flere anledninger dukker det opp noen avgrensninger, for eksempel der hvor «vi» settes i opposisjon til «de gråhårede barna» som «med rustne røster/ verbaliserer/ balansert økonomi/ reguleringssystemer/ statlige korrekser». Inntar vi’et dermed en maktkritisk posisjon, i opposisjon til myndighetene, politikerne, maktmenneskene? I en viss forstand, kanskje, men vi’et fremstilles i neste øyeblikk som medansvarlig: «Vi stjernenavigerer personalforvaltningen/ de forvokste barna har lyst på noe søtt».

Andre steder betegnes også maktmennesker – til forveksling like «de gråhårede barna» – som «vi». Et eksempel: på oppslaget på side 14-15 plasserer Dragseth motkultur og makt mot hverandre på hver sin side. Teksten på venstre side kan grafisk sett minne om en bombe, og inneholder et vi som yter motstand i det små: «Vi bemektiger oss en kvadratmeter nypløyd åker/ drikker en øse brønnvann/ kultiverer oss i kultisk skrift og paranoia». På motsatt side er vi’et fremadstormende, pengesterkt: «Vi går langs polerte vegger/ i det dystre parlamentets korridorer/ med salige høytidelige miner og administrativ prakt». Her står to klart avgrensede «vi» i tydelig opposisjon, men navnet «vi», som de deler, lenker dem også til hverandre.

Selv om vi’et stort sett fremstår somkjønnsnøytralt, så blir det ved flere anledninger klartat det er et mannlig «vi» som taler. Mennene fremstår tildels som ganske infantiliserte og ufrie: «Vi fantaserer om buksesmekken og kjønnshår/ vi sutter på lepper snakker spontant om ingenting/ vi er myndige og luftes i storbyparker/ lener oss mot gravstøtter og grønnsaker/ og vi sitter med kvinnen/ drikker saft av plastkopper og er langhåra». Ellers dukker mannligheten opp særlig i forhold til krigen, ettersom det er mannen som er kriger, eller vernepliktig, som det heter: «Du og de andre sier vi/ innfinner oss på stasjonen/ melder oss som vernepliktige/ som seg hør og bør». Så vidt jeg har kunnet se, finnes det ikke noe eksplisitt «jeg» i Logg. Men i linjen «Du og de andre sier vi» opptrer så å si et fravær av «jeg». Dermed gis detinntrykk av at det finnes et (militærnektende) «jeg» som er utskilt fra det vernepliktige «vi», men som her taler forvi’et, ikke for seg selv?

Logg er helt klart en politisk bok, og den etterspør muligheten av motstand, av motkultur. Den motstanden som «rapporteres» i diktet er generelt sett ganske puslete, og om ikke vi’et er direkte forbundet med makten, er det mange steder en resignert motstandsløshet som råder: «Vi er skygger av oss selv under lampene/ i periferien av det registrerte hysteri/ vi er birolleinnehavere i sentrum av vårt mørke/ lytter til våre svarere/ mens herr Skrekk og Gru inntar nye posisjoner/ et tvangssyn vi applauderer i multimedia».

Men om tilstanden som skisseres er preget av tafatthet, så er Dragseths lange dikt langt fra tafatt. Det har snarere noe heroisk over seg, en slags grandios, for ikke å si virtuos trass. Diktet slipper til et mylder av forskjellige stemmer og posisjoner – en form for babelsk forvirring – og denne forvirringen eller uoversiktligheten yter motstand i den forstand at teksten ikke uten videre lar seg assimilere. Samtidig er diktet preget av en dels giftig bitende, dels humoristisk ironi og selvironi. Denne ironien sørger for en distanse både til makten og til motstandsløsheten, og utgjør i så måte et motspråk, selv om det er et motspråk som så å si rammer seg selv.

Og selv om det er en dystopi Dragseth skriver frem, er det også en profetisk tone i diktet. Et eksempel er bokens siste side, hvor det står: «Vi venter på roerne/ på marathon/ på alt det/ som er i det som skal komme/ de nye nettverkene av steinkjeder/ nedbrytningen og reisningen i det […] slik også vi/ slik også vi/ er ventet». Et annet sted går det profetiske over i et imperativ:

Vi vet at diktning er begynnelser vi vet at flertallsendinger er relevante vi vokser med snøen i lag på lag av is

VI MÅ VÆRE FATTIGE NÅ
VI MÅ VÆRE FATTIGE NÅ ER DET VIKTIG Å VÆRE FATTIG FATTIG SÅ DET KAN SES SES TYDELIG

Den siste strofen er utskilt fra resten av diktet ved bruken av versaler, noe som må tilsi en vesentlig vektlegging. Jeg har tidligere lurt på om Dragseths bruk av store bokstaver skal indikere roping, men om man skal dømme av den vedlagte c d ’en, hvor Dragseth, akkompagnert av bandet Kong Klang, fremfører disse linjene med insisterende, men dempet røst, er det i tilfelle bare et visuelt rop. «vi må være fattige nå» – imperativet kan leses ironisk, for eksempel som en kommentar til den offentlige fattigdommen som rammer alt fra kulturtilbud til sosialhjelpsmottakere – men ikke minst kan det leses som en antikapitalistisk oppfordring, i fullt alvor.

Utgivelser:

Offerfesten (1980)
Jeg tenker, lik en pike som tar sin kjole av (1982)
Reminiscens (1985)
Hymner og hypnoser (1985)
Lili & revolusjonen (1987)
Ennå allerede (1987)
Nå er alle steder (1989)
Vækst (1990)
Kjærligheten er som døden alltid levende (1990)
Den sovende (1994)
Den amerikanske turisten
(Tiden, historier, 1997)
Fundament for dannelse av kaos (2000)
Logg (2002)
Kvitekråkas song (2005)

Mariann Enge