Hallberg om friktion:

Løfter man opp orda og rister på dem så snør det. Eller skramler. Eller kleber. Eller faller fra hverandre. friktion er en verktøykasse med friksjons-figurer. Man kan henge dem i vinduet eller ørene eller ha dem i lomma som amuletter. De er gjennomsiktige og ganske håndfaste, som ståltrådsilhuetter eller nøkkelringer. Trekker man dem helt ut kommer man tilbake til begynnelsen: ståltråden, ordet, ubegripeligheten og skramlet. Jeg laget dem fordi jeg syntes poesien var blitt for uggen; slimete kjønnsblomster strakte seg fra hver eneste diktsamling og langt ned i halsen og vokste og spredde seg og slynget seg og grep. Jeg fikk vansker med å puste. Jeg kjente meg fylt og sprengt av fremmede innvoller. Lesningen måtte snu i døra.

For drøyt et og et halvt år siden leste den tyske poeten Thomas Kling i Göteborg. Tysken min er dårlig. Det ble en slags lyddiktopplevelse, det låt som en ekstremt aksentuert og skarpslipt svensk. Det spraket i ørene og jeg kjente meg lykkelig. Jeg kom på at ord jeg liker ofte ligger langt fram i munnen.

Jeg tenkte da på vokalene som slappe og slitne, den umåtelige fascinasjonen for den lille o’en, for eksempel. Det strømmet «stemmer» og «begjær» og «falloser» gjennom «o». Jeg ville gjenopprette konsonantene. Og orda, uten pålagte «stemmer» eller «falloser» eller hva det nå er man skal ha inn der. (Jeg ville orda selv, rett og slett.)

Utgivelser:
friktion (Bonniers, 2000)
på era platser (2004)

Se også Trond Haugen, «Friksjon. Overføring – eller noen få kommentar til Anna Hallbergs poesi»