Gwenaëlle Stubbe (BEL)

Cathrine Strøm om Gwenaëlle Stubbe

Krig: Organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje. (…) Krig forutsetter at menneskelige samfunn er undergitt en viss fast organisasjon og har nådd en materiell kultur som levner et overskudd utover eksistensminimum. Så snart det opptrer større bofaste folkegrupper organisert i stammer eller stater med en mer eller mindre utviklet sivilisasjon, møter man krig. (…) Krig varer til det blir sluttet fred eller til en stat er nedkjempet og dens territorium annektert (debellatio). (Kilde: Store norske leksikon)


Leksikonoppføringen fjerner lidelsene og ondskapen fra krigen. Den distanserte kjøligheten i presentasjonsformen får krigen til å synes underlagt en absurd mekanikk: «Så snart det opptrer større bofaste folkegrupper organisert i stammer eller stater med en mer eller mindre utviklet sivilisasjon, møter man krig.» Krigen og dens grusomheter er et uuttømmelig litterært topos, men krig betraktet som et sett av mekaniske handlingsmønstre er lite utforsket i poesien. Dette bøtes på i et pågående poetisk arbeid av belgisk-franske Gwenaëlle Stubbe (f. 1972) med tittelen Min tante Sidonie. Det vil snart komme i bokform på det franske poesiforlaget P.O.L, men verket har allerede eksistert i flere år i form av opplesninger, radiooppføringer, nettutgivelser og tidsskriftsbidrag. Et utdrag utkom under samme tittel på Forlaget Attåt i 2008, oversatt av Thomas Lundbo, en utgivelse som også inkluderte enkelte tekster fra samlingen Salut, salut, Marxus (Al Dante, 2006).

Krigen har en hel rekke blindsoner som kan undersøkes, omformes og settes i relieff. Hos Stubbe er krigsscenariet demontert og elementene plukket fra hverandre som fjær fra et kre. Tekstbiter med korte setninger og tilløp til historier er strødd utover sidene som var de legemsdeler eller andre rester fra kamphandlinger. Men de vitner lite om eventuelle heltedåder og grufullheter: I stedet dukker like gjerne tegneseriefigurer og ender som soldater opp på slagmarken. Samtidig besitter alle disse «skapningene», om enn på ulike vis, et ganske rigid sett av væremåter, og effekten av å plassere dem i samme utveisløse krigssituasjon er både forvirrende og forløsende. Det oppstår en kollisjon mellom ulike kategorier som er slående og komisk, men også pinlig og upassende:

Sidonie
er flink til å føre figuren sin rundt på slagmarken, sørger for å gi den mosjon (til og med i kampens hete: hun har ingen betenkeligheter med å drive gymnastikk blant soldatene, hun følger trimprogrammet sitt).

Tittelfiguren, tante Sidonie, er opprinnelig en skikkelse fra Willy Vandersteens klassiske tegneserie Suske en Wiske (Bob et Bobette på fransk, Finn og Fiffi på norsk). Stubbe har beholdt enkelte av karaktertrekkene hennes (som at håret hennes er «hinsides blondt»), men ellers er hun påfallende malplassert. Hun er rykket ut av sin opprinnelige sammenheng, slik et enkelt minne fra barndommen plutselig kan dukke opp i tankene våre.

I likhet med Nathalie Quintane, som gjestet Audiatur – Festival for ny poesi i 2005, snur og vender Stubbe på fenomener og ting vi ellers tar for gitt med humørfylt alvor. Oppmerksomheten rettes ikke sjelden mot tingenes mest åpenbare og banale sider, noe som utvilsomt peker nese til den stolte (maskuline) tradisjonen av store verk om verdige emner i litteraturen. I sekvensen «Menn og positurer» fra Salut, salut, Marxus, får vi blant annet stifte bekjentskap med «Den fastklemte typen», en mann som på alle måter er fastlåst og ute av stand til å røre seg, ikke en gang «på noen hudflak». Det er noe av den samme «intense og fullstendige ironiløse naiviteten», som Gunnar Berge mener å finne i Quintanes poetiske stil («Dekknavn PO8», Audiatur – Katalog for ny poesi 2005). Kanskje i enda større grad enn hos Quintane tas tingene her ut av sine vante sammenhenger og injiseres med fiktive elementer, slik at de til slutt fremstår som noe nytt og ennå ikke fastlagt; tilsynelatende omskapt og forvandlet, men i realiteten først og fremst «frigjort og forstørret». Her kan man trekke linjer til naturvitenskapelig og leksikografisk metode; Stubbe nevner selv Lamarck og Buffon som inspirasjonskilder, nettopp for deres inngående beskrivelser av alt levende. Den tørre stilen og den nøytrale virkelighetsgjengivelsen tas i bruk som litterære grep, som verktøy for utvidelse av poesien.

Samtidig er det en umiddelbarhet i Stubbes tekster som skaper en effekt av nærvær og overraskelse (slik også Sidonie-figuren i Vandersteens tegneserie har en egen evne til å dukke opp fra intet). Dette kommer tydelig frem i opplesningene, der hun ikke er redd for å spille på registre som i lang tid har vært delvis fraværende, særlig i den franske poesien. Stemmen trekker så å si ordene opp fra papiret, ofte bare så vidt over den hvite flaten, til et ganske lavt toneleie. Improviserte håndbevegelser og annen gestikk følger de lydlige bevegelsene. Det hele er fint avstemt og kontrollert utført, men opplesningen er likevel langt fra forutsigbar og illuderende i forhold til tekstinnholdet. For selv om gestikken til tider minner om marionettspillerens, og stemmebruken hinter om teater og tegnefilm, blir utsagnsposisjonen likevel ikke direkte teatral. Vi befinner oss stadig innenfor rammene av poesien, men i en tid der den ikke-ekspressive fremføringen av poesi kan sies å være dominerende, er Stubbes sceniske presentasjoner bemerkelsesverdige. Hun gjenoppretter poesiens forbindelse til dens kroppslige opphav, og fingrene og strupen får like stor betydning som blekket og papiret.

Gwenaëlle Stubbe kan stå som eksempel på hvor tøyelig poesisjangeren er, hvor langt den kan strekkes i retning av andre sjangre. Selv har hun også akademisk bakgrunn, hun har skrevet dramatikk og en libretto, hun er en del av skrivekollektivet VEGA og bidrar i redaksjonen til tidsskriftet Nioques. Kanskje takket være poesiens relativt marginale posisjon er den nå mer enn noen gang et kraftfullt krysningspunkt for uttrykksformer og stilarter, en slagmark i suksesjonsfasen. I en slik situasjon er det opp til poeten å trekke i trådene:

(jeg vil ha inn tanta mi her)

Video:

Legg inn en kommentar