Jan Erik Vold (N)

Henning Howlid Wærp om Jan Erik Vold

«Når det gjelder norske bøker er det ikke over-vurdering/undervudering jeg savner, men vurdering,» har Jan Erik Vold sagt i en enquête, og lagt til i et senere intervju: «For min egen del kan jeg selvsagt ikke klage over mangel på applaus. Det er den kvalifiserte applaus, og den kvalifiserte motstand, jeg savner.» Øyvind Berg har trolig rett når han sier at Vold har «gått inn i fellesvokabularet, også det kollegiale og akademiske, [...] som et fenomen, en opplevelse, en fryd og en svir og en korrektur men ikke som en reflektert erfaring.» På tross av den udiskutable medieposisjon Jan Erik Vold har hatt, er forfatterskapet påfallende lite behandlet i norsk litteraturforskning. Før Flisa-seminaret om Jan Erik Vold i 1999, med påfølgende bokutgivelse av forelesningene, fantes bare en håndfull artikler om forfatterskapet hans. På Gyldendals forespørsel om å gi ut et utvalg dikt i forbindelse med Volds 60-års dag høsten 1999, svarte han betegnende nok nei, med følgende begrunnelse: «Det finnes ingen lesning av forfatterskapet som er veiledende i noen retning. [...] I og med at [diktene] er så svakt lest, så vil de bare forvirre ytterligere.» Kritikeren og litteraturforskeren er altså verken en snylter på kunsten eller en unødvendig eller forstyrrende instans mellom leser og forfatter, men et helt nødvendig mellomledd.

Selv har han da også bidratt aktiv til å formidle og fortolke andre poeter, som tidsskriftredaktør (i Profil, Basar, Vinduet), som oversetter (av Beckett, Bichsel, Brautigan m.fl), som utgiver av etterlatte arbeider (Orvil, Hofmo, Vreeswijk m.fl.) og som essayist (Det norske syndromet, Poetisk praksis, Tydelig. 33, m.fl.) I tillegg er han plateartist, en rekke innspillinger med Jan Garbarek og Egil Kapstad har bragt ham i fronten av jazz & poetry- bevegelsen.

Som eruptiv kraft, og som en rabulist som stadig utfordrer den gode smak og søker å utvide poesiens register, kan Jan Erik Vold sies å ligne Henrik Wergeland. Spennvidden i Volds lyrikk er stor; hver ny diktsamling har et nytt konsept: fra systemdiktning (blikket) til haikudikt (spor, snø), fra prosadikt (fra rom til rom SAD & CRAZY) til skillingstrykk (IKKE), fra reiseskildring (sirkel, sirkel) til heimstaddiktning (Mor Godhjertas glade versjon. Ja), fra meditasjon (S) til provokasjon (kykelipi) – i en stadig pendling mellom konsentrasjonslyrikk og ekspansjonslyrikk: en bjelles enslige pling og jazzens utbyggende frase. Jan Erik Vold skriver ikke enkeltdikt, men diktsamlinger; allerede fra starten av ser vi hvordan bøkene har prosjektkarakter, der Vold ofte selv har stått for bokutstyret.

Henrik Wergelands til tider høystemte metafysikk har imidlertid ikke noe motstykke hos Vold; det eventuelt religiøse kommer hos ham ut i en neddempet zen-buddhisme: i bildeutsnitt og meditasjoner over det sanselige livet. «Virkeligheten, den dusjen,» heter det i et dikt av Vold fra 1988, en formulering som man kanskje kan lese metapoetisk. Det er her, i inntrykket som strømmer, poeten skal befinne seg. Man må la seg eksponere for det som er.

Om man kan finne en tråd i Volds tekstvev fra Henrik Wergeland, kan man også finne en tråd fra en annen landsmann på W: Johan Herman Wessel. Under Wessel-dagene i 1999 holdt Jan Erik Vold et foredrag der han berømmer Wessel for å være en forfatter som setter sin egen person i parentes. Det er snarere fortellingen, kommentaren til fortellingen og språkets fluktuering som er hans poesis feste, mener Vold. Her er ingen hjerte/smerte- diktning, Wessel «skyver sorgen bort i et hjørne, til fordel for gleden, ordleken, artikulasjonens ynde [...]», sier Vold – i en karakteristikk som samtidig passer på ham selv.

I diktsamlingen kykelipi (1969) har Vold skrevet en humoristisk kommentar til et Wessel-dikt, og kanskje kan hele kykelipi sees i Wessels ånd. Steinfiguren av et smilende fjes som pryder forsiden – en fyr som holder høyre hånd opp mot munnen og delvis skjuler sin latter – ligner på Theodor Kittelsens kjente tegning av Wessel. På samme måte som Wessels dikt virker sprunget ut av øyeblikket, gjør de korte diktene i kykelipi det samme. Og som Wessels vers siteres igjen og igjen, er det en hel generasjon nordmenn som i hemmelighet har lært de småfrekke diktene i kykelipi utenat.

I tillegg til Wessel og Wergeland er det en tredje renning i veven, for Jan Erik Vold ser seg også i en utadvendt og agiterende linje med representanter som Vinje, Bjørnson, Jens Bjørneboe og Georg Johannesen. I 1960-årene finner vi hos Vold på den ene siden en rekke dikt som kritiserer USAs engasjement i Vietnam, på den annen side en kritikk av vanskjøttingen av Oslo by. Politikernes og byråkratenes manglende forståelse for det urbane rom blir videre et hovedtema i Volds diktning på 1990-tallet.

Vold er avantgarde på 1960-tallet, der han til og med har en utgivelse som forlaget hans, Gyldendal, ikke ville ha, blikket (1966, gitt ut på Kommet Forlag) – en diktsamling bestående av de fem ordene «blikket», «du», «meg» i stadig nye kombinasjoner. På 1970-tallet følger han ikke politiseringen i litteraturen, men skriver haiku-dikt og østlig inspirerte dikt, er mer opptatt av Tao enn Mao, kunne man si. Men når fokus gjennom 1980-tallets poesi gradvis blir flyttet fra det saks- eller journalistisk orienterte henimot en type minimalistisk-sensibel modernisme som er orientert mot kropp, sanser og tilstander, blir Jan Erik Vold – som kjerringa mot strømmen – på 1990-tallet «dikter-journalist» og skriver politiske dikt rettet inn mot en samtidig debatt. I klar motsetning til det korte, enigmatiske 80-talls diktet gir han nå ut ekspanderende dikt med klare verdiutsagn.

Kontakten med utlandet har hele tiden vært der, noe man kan spore i hans oversettelser, av Samuel Beckett, Villy Sørensen, Peter Bichsel, William Carlos Williams, Robert Creely, Bob Dylan, Frank O´Hara, Willy Kyrklund, Tomas Tranströmer, Wallace Stevens og Richard Brautigan – for bare å nevne bokutgivelsene. Det er ikke tilfeldig at de tre første oppslagene i Volds Entusiastiske essays. Klippbok 1960-75, handler henholdsvis om The Beat Generation, Jazz & poetry-bevegelsen og om Allen Ginsberg Howl: Vold fulgte jazzprogrammet på Birdland i New York en høstsesong i 1958, i tillegg til at han i 1962-63 hadde et studieår i California, der han ble kjent med amerikansk lyrikk.

Jan Erik Vold kan likevel virke forbausende norsk i mye av det han skriver. Det er Oslo som er byen hans, selv om han nå har bodd i Sverige i mer enn 30 år. «Det jeg får til i Norge, får jeg ikke til i Sverige. Det norske er mitt tema,» sier han i et intervju i 1993. Og i diktene finner man ofte en hyllest til det folkelig-norske, enten det er skøytesport og skigåing eller hjemlige bymiljøer, men like gjerne en refsing av det norske, av oljealderens materialisme, innvandrerfiendtlighet, politivold og markedsliberalistisk politikk. Likevel, en Oslo-poet som elsker Bislett og skøytesport, og blåtrikken i gata:

Å trikken, trikken
– reddet
av gonggongen, ingen har elsket deg
ømmere enn jeg, fra første gang

jeg entret
ditt stigtrinn [...] Blåmann min!
(Kalenderdikt, 1995)

Jan Erik Vold tilslutter seg den amerikanske lyrikeren og kritikeren Kenneth Rexroth, som ville gjøre poesien til en folkelig bevegelse. Trekk i denne retning gjenfinner man lett hos Vold i den muntlige holdningen, i det fortellende, i urbaniteten og det anti-elitære, og i hverdagsmotivene – i dikt som ofte er i jazz- eller bluesrytmer. Overalt merker man Volds suverene rytmefølelse; i opplesningene veksler han effektivt mellom staccato og legato, ulike toneleier, tonevolum, tempoveksling og synkopering. Diktsamlingene er også komposisjoner, som Sorgen. Sangen. Veien: 3 avdelinger med 33 dikt i hver, hvert dikt bestående av 3 strofer. Eller Drømmemakeren sa, med strukturen 12 x 12 x 12. Hver side er ett dikt, men tolv sider utgjør også tilsammen ett dikt. Diktene har dermed to funksjoner, de kan leses for seg, men også i et forløp, som toner i en tolvtoneskala.

I diktene lar Jan Erik Vold rytmen spilles visuelt ut, i uorganiske linje- og strofedelinger, der syntagmer klippes og nye betydninger kommer fram. En pysjamas blir «py / ja / mas», mens «bajo / nett /bruk» bringer oss ubehagelig nær denne krigføringsmetoden. På den annen side blir de trauste potetene svært vakre i et slikt oppsett:

Po

te
te
ne

Med ett har de blitt en skulptur, en tynn søyle av enstavelsesord, nesten asiatisk i sin vokalfylde.

Ingen annen norsk lyriker bruker linjedelingen så effektivt som Jan Erik Vold. «Det skal låte bra,» sier han i et intervju i 1998. Og det gjør det. Forbausende bra. Det er bare å sette seg ned og lytte.

Lenker:

Wikipedia

Video:

Legg inn en kommentar