John Giorno (USA)

Marcus Boon om John Giorno

I mer enn førti år har John Giorno pøst ut poesi i utallige former, fra tradisjonelle lyriske dikt til episke, psykedeliske tekster på over seksti sider; fra eksplosive visuelle og konkrete poesisilketrykk til flerstemte audio-dikt fremført under happenings til eksplosive deklamatoriske performancer, både alene og med band; fra LPer, CDer og Dial-A-Poem-poesi til lykkekaker, tarotkort og mer. Variasjonen i Giornos poesi har gitt ham innpass på steder hvor poesien sjelden innfinner seg, men har også resultert i en av og til fornøyelig, av og til deprimerende forvirring om nøyaktig hva John Giorno holder på med. Er han virkelig en poet? Er han kunstner? En multimedia-trollmann? En beatnick? En buddhist? En rocker? En Warhol-superstjerne?

John Giorno ble født 4. desember 1936, og vokste opp i New York. Da han gikk på Columbia University ble han raskt trukket inn i det enormt rike kulturelle miljøet i down town New York. Hans eget arbeid tok et avgjørende steg da han traff Andy Warhol og senere ble stjernen i Warhols tidlige film Sleep. Giorno:

På begynnelsen av 1960-tallet var tilfeldigvis mange av vennene mine kunstnere – Andy Warhol, Bob Rauschenberg, Jasper Johns: pop-kunstnerne. Det er uproblematisk å nevne dem i dag, men i 1961 var ingen av dem kjente. Andy hadde den første utstillingen sin det året, Bob og Jasper to år tidligere, alle var fattige kunstnere som knapt hadde penger til middag. Jeg traff dem nesten hver dag, og la merke til hvordan de arbeidet med bilder de fant andre steder, hva de gjorde og hva de ikke gjorde, og forsto intuitivt hvorfor. Andy Warhol og jeg var elskere – dermed så jeg på kvelden hva han hadde laget i løpet av dagen. Det tok halvannet år for meg å tenke: «Om de kan gjøre det med funnede bilder, hvorfor kan ikke jeg da gjøre noe på samme måte, med samme virkning, ved hjelp av ord?»

Dermed begynte Giorno å arbeide med approprierte tekster fra aviser, og lagde slik de «found poems» som utgjør deler av The American Book of Dead (skrevet i 1964, utdrag ble trykket i Poems – den er aldri utgitt i sin helhet). Bruken av funnet materiale var ikke noe nytt i poesien; sitater fra eldre skrifter har en lang historie. Både Pound og Eliot klippet og limte fra en rekke ulike kilder i The Wasteland (1922) og The Cantos (1915-1962), og Dos Passos er berømt for å ha samplet avistekster. På samme måte som pop-kunstnerne ikke brukte bildene de fant som et materiale i montasjer eller som enkeltelementer i større arbeider, men som estetiske objekter med egen verdi, presenterte Giorno appropriasjonene sine som selvstendige dikt og ikke sitater. Likevel måtte Giorno selvfølgelig trekke på andre kvaliteter i tekstene enn pop-kunstnerne når de manipulerte farger, skala, mengde og kopikvaliteten på måter som gjorde gjentakelsen til en måte å frembringe overraskende nyskapninger. Heller enn å se på kildene som «tekster», henga Giorno seg til enkelte bilder:

Bildene fantes ganske enkelt i ordform: når bevisstheten min lyste opp, samlet jeg og lagde dikt av dem. Det eneste som interesserte meg var å opprettholde kraften i det jeg så i en avis og som fikk oppmerksomheten min til å gnistre. Og måten jeg trodde jeg kunne gjøre dette på var ved hjelp av linjeskiftet, som for meg har med følelse å gjøre. Følelsen endrer med linjeskiftet.

En annen inspirasjonskilde for Giornos arbeider på 60-tallet var cut-up-eksperimentene som William S. Burroughs og Brion Gysin holdt på med på den tiden, det vil si å kutte opp tekst og sette den sammen i andre konstellasjoner, med tekster som i utgangspunktet ikke hørte sammen side om side, i den hensikt å bryte grammatikken og rasjonalitetens kontrollerende strukturer, åpenbare et turbulent språklig kaos som både var ødeleggende og skapende. Giorno møtte Burroughs og Gysin da de kom tilbake til New York fra Paris i 1964 og tilbrakte mye tid med dem mens de arbeidet på cut-up-manifestet The Third Mind i 1965. Møtet radikaliserte Giorno politisk. Særlig for Burroughs var cut-upen ikke bare en estetisk strategi, men også en teknikk for å bryte ned et kontrollsystem som opererte gjennom bilder og ord og dikterte hva som kunne eller ikke kunne tenkes, og dermed hva som er virkelig. For å sitere et av Burroughs favorittslagord: «Ingenting er sant, alt er tillatt.» Giornos arbeider endret seg langsomt fra de formale overveielsene i Book of Deaths eller i hans adapsjon av en ornitologisk feltguide, Birds, til mer åpenlyst politiske dikt, som «The Constitution of the United States». Sistnevnte et verk av samme dimensjoner som Whitmans Song of Myself (1856) eller Ginsbergs Howl (1956) – hvor han erstattet det storslagne Jeget i disse diktene med en montasje stort sett i tredje person – som samtidig er en appropriasjon av USAs grunnleggende politiske dokument og en disseksjon av amerikansk media, det Amerika består av. «Pornographic Poem» (1965), appropriert fra et pornoblad for homser, er en ublu feiring av homofil mannlig erotikk, skrevet på en tid hvor Burroughs fortsatt var tiltalt for obskønitet i Massachusetts, og den homoseksuelle frigjøringen fortsatt lå mange år frem i tid – et kraftfullt eksempel på hvordan det å kalle en ellers svært marginalisert tekst «poesi», omforme den ved hjelp av linjen og pusten, erkjenne dens verdi gjennom signaturen, kan sette revolusjonære poetiske og politiske energier fri.

På midten av 60-tallet gjennomgikk New York en kulturell renessanse, hvor eksperimentell elektronisk musikk, pop-kunst, dans og performance fant sammen i en flom av happenings, installasjoner og multimediavisninger. Poesien var merkelig nok fraværende i alt dette. Som et svar opprettet Giorno i 1965 det idealistiske produksjonsselskapet Giorno Poetry System, som ble et nav i en kontinuerlig knoppskytende serie av multimediamanifestasjoner av dikt, som per i dag teller 40 LPer og CDer, filmer og mer. Giorno organiserte også Dial-A-Poem-serien, som gjorde korte dikt av et stort spekter av poeter, fra Sylvia Plath til Taylor Mead, tilgjengelige over telefon. Prosjektet ble gjentatt under Museum of Modern Arts «information show» i 1970 – det mottok millioner av oppringninger.

Fra 1970-årene av gir Giornos dikt oss også et mektig og intimt portrett av livet til en homofil mann i New York etter Stonewall,[1] med beskrivelser av cruising i sentrumsgatene, badstuene, anonym sex på offentlige toaletter og diskoteker. Gjennom bruken av cut-up-sitater fra discolåter, fascinasjonen for ekko- og gjentakelseseffekter og feiringen av nytelse og kjærlighetssorg, er Giornos poesi en bemerkelsesverdig parallell til eksempelvis Grandmaster Flash eller Larry Levan, som via det samme potente brygget av NYCs soniske overbelastning og et arsenal av bevissthetsendrende kjemikalier oppdaget mikse- og redigeringsteknikker som ga verden den remixede tolvtommeren beregnet på diskoteket, samplingen og miksingen i hiphopen og teknoens soniske speilhaller. De inneholder også opptegnelser fra Giornos studier med tibetanske buddhistmestere – særlig H. H. Dudjom Rinpoche – både i form av sitater fra læremesterne og refleksjoner over oppturene og nedturene i hans egen praksis. Til forvirring for forsvarerne av den klassiske avantgarden benytter Giorno seg av montasjen og andre «eksperimentelle» teknikker, mens han egentlig er en realist, ikke i den forstand at han følger det sammensuriet av konvensjoner fra 1800-tallet som ordet vanligvis assosieres med, men ved å fortelle ting slik de er.

Giornos bruk av overskridende, provokativt eller pornografisk materiale knytter ham rent overflatisk til punk- og no wave-scenen, men han mangler den nihilistiske verdensanskuelsen som mange av disse miljøene er fanget i. Giorno bemerker:

Jeg var en homofil mann som levde i denne verden mot slutten av 1900-tallet. Det jeg gjorde til daglig var det samme som alle andre gjorde. Selv om det ser ut som røff SM-sex og vanskelige bilder, så er det det verden er laget av. Jeg forsøkte ikke å skape noe som var annerledes enn det som finnes. Alle disse bildene var bare verden rundt meg. Poenget med alt dette var at disse bildene er akkurat like tomme som alt annet som på mirakuløst vis oppstår, deres tomme natur er alle fenomeners tomme natur.

Å bruke disse bildene som funnet materiale i diktet handlet om å frigjøre dem fra deres konvensjonelle betydning, fra homofobi eller begjær som vare, og fra uvitenheten som får oss til å tro på alle fenomeners iboende realitet, slik Buddha lærte oss i den andre av de fire edle sannhetene. For å sitere Giorno fra et av de bemerkelsesverdige intervjuene han gjorde med Gay Sunshine Magazine:

Medfølelse med homofile menn og kvinner har vært omdreiningspunktet for alt arbeidet jeg har gjort her i livet. Til og med før jeg visste hva jeg holdt på med, var det det jeg gjorde. Før jeg visste at det som steg opp i hjertet mitt kalles medfølelse. De diktene fra tidlig 60-tall som var pornografiske, rett i fleisen, hadde til hensikt å bryte med alle forutinntatte meninger. Jeg ville frigjøre meg selv og diktet, slik at alle skulle bli fri.

Oversatt fra engelsk av Paal Bjelke Andersen

1. Stonewallopprøret var en serie spontane og voldelige demonstrasjoner mot et politiraid i juni 1968 av Stonewall Inn i Greenwich. Demonstrasjonen blir regnet som det første tilfellet i amerikansk historie hvor det homoseksuelle miljøet slo tilbake mot et system som straffeforfulgte seksuelle minoriteter. I ettertid har demonstrasjonen blitt regnet som begynnelsen på den organiserte homoseksuelle frigjøringsbevegelsen i USA og ellers i verden. (O.a.)

Lenker:

Wikipedia

Video:

BOMB Magazine: Everyone Gets Lighter by John Giorno – Watch more Videos at Vodpod.

Legg inn en kommentar