Marie-louise Chapelle (F)

Thomas Lundbo om Marie-louise Chapelle

Marie-louise Chapelle (f. 1974) har laget noen kunstbøker med fotografier, men hennes hittil eneste poesibok er mettre. («sette.») fra 2006. Da den utkom var flere av avdelingene i boka allerede publisert i Jean Daives tidsskrift Fin, som forbindes med den tradisjonen, eller tendensen (for ikke å si «skolen») som Emmanuel Hocquard i en artikkel fra 1978 ga navnet «modernité négative», med henvisning til bl.a. Roger Giroux, Claude Royet-Journoud, Anne-Marie Albiach og Jean Daive selv, som alle har bidratt i Fin. Koblingen til dette feltet kan være en inngang i den uoversiktlige og uberegnelige skriften man stilles overfor i mettre.; man gjenkjenner umiddelbart en del trekk som bringer tankene til poeter som Albiach og Royet-Journoud: konstitueringen av boksidene som en konkret realitet, en overflate eller et rom foran oss, der språkets enheter, som materielle størrelser, er aktører som iscenesettes på lik linje med tingverdenens øvrige gjenstander; den utstrakte bruken av luft, av større hvite flater mellom tekstblokkene eller for den saks skyld enkeltutsagnene/fragmentene som markerer avstandene i dette rommet; og samtidig, vektleggingen av små forskyvninger i typografien som indikerer bevegelser og transformasjoner i den materialiteten som helheten av tekst, luft, og boksideoverflate utgjør. I tillegg til en universitetsutdannelse i filosofi har Marie-louise Chapelle kunstfaglig utdannelse om bokbinder, og det håndverksmessige forholdet til boka som en materiell størrelse er like tydelig i poesien som i kunstbøkene hennes.

Allerede i tittelen kommer vi i berøring med dette konkrete, romlige i språket: mettre. – med liten forbokstav, etterfulgt av punktum; hvorfor? Fordi det gir tittelen, helt på terskelen av boka, en bestemt plastisk form? Fordi tittelen nekter seg å være tittel, og heller presenterer seg som et minimalt fragment, et setningsutsnitt, en mulig avslutning av en setning? Og kanskje da en avslutning av noe som går forut for teksten i boka – slik at bokas begynnelse forskyves bakover? Slik at teksten fortsetter herfra, og dette, altså, verken er en avslutning eller en begynnelse, men et brytningspunkt i et vedvarende forløp (slik boka avsluttes med «Une préface» [‘et forord’] og på sett og vis begynner på nytt igjen) som kan gå i begge retninger: «Je sais / en arrière» (‘ jeg vet / bakover’)? Og igjen, i tittelen på bokas første avdeling: LumiÈr(e): Er den store bokstaven midt i dette «lyset» en typografisk-mimetisk gjengivelse av en brennende fakkel (med aksenten som ild)? Og betyr parentesen rundt den avsluttende e-en av ordet skal leses adjektivisk og kan ha både hunkjønn- og hankjønnsform, eller til og med kan bli et verb (med infinitivsendelsen ‑er)?  Slike spørsmål forfølger oss hele veien gjennom Chapelles bok, og siden hun tilsynelatende ikke følger noe fast estetisk program, ingen formale påbud eller forbud som kunne trukket opp noen beskyttende grenser, men i stedet konsekvent utsetter seg for språkets luner, for den risikoen det innebærer å gå inn i et språk som er mye mer komplekst enn hva subjektet makter å kontrollere, møter vi også som lesere slike usikkerhetsmomenter på alle nivåer av teksten. Chapelle avviser ingen av de nivåene teksten virker på. Chapelles poesi deler den negative modernitetens skepsis til språkets tilslørende bildedannelser, lydlikheter og dybdeillusjoner, men disse aspektene er ikke bevisst forsøkt fjernet fra teksten, de er fortsatt til stede og utgjør nettopp de farene som truer den skrivende. Det foregår en vedvarende utveksling mellom tekstens materielle overflate og et underliggende meningslag, en utveksling som gjerne kan foregå via lydlige eller billedmessige overganger. Tekstens romlige utforming – eller om man vil: dens ponctuation («punktuasjon») eller også dens periodevise inndeling i nummererte punkter – svarer til et forsøk på å skape konkrete orienteringspunkter, gjennomgangsord som contours («konturer»), lieu («sted»), endroit («sted, punkt»), lumière («lys»), obscur («mørk») osv., for slik å bygge opp et rom, et værelse (chambre), som later til å beskrive et virkelig, erfart rom, men som i skriften hele tiden står i fare for å avskalles, deles opp i tranches après tranches («skiver etter skiver») og spres utover: «éparse / ce parce que / et parce que pas» (‘spredt / dette fordi / og fordi ikke’), slik at så vel tekstsubjektet som leseren står i fare for å miste fotfestet og dras med i et svimlende fall – tomber er et gjennomgangsverb – ned i épaisseurs obscurs identiques (‘identiske ansamlinger av tett mørke’).

Aktørene i dette rommet framstår først som rene pronomener uten fast binding verken til handlingenes subjekt(er) eller objekt(er) eller til kjønn: Flere av adjektivene er satt opp på ordboksvis med den avsluttende hunkjønnsendelsen -e i parentes, slik at kjønnsbestemmelsen unngås, selv for jeg-et i teksten («tu m’as-vu(e)» [‘har du sett meg’]), som endog spør seg: «la-quelle de nous 2 es-tu» (‘hvem av oss 2 er du’). Tross mangfoldet i pronomenbruken refereres det altså en til relasjon med bare to personer: «dele deg mellom oss sier du sier du / / på magen din sier du / født sier du / snart / mangfoldiggjøre / og jeg sier / dele opp / / og vi / er ikke lenger – / alle / / to fordi du sier du sier at – du sier at.» Språket deler inn i roller, men rollefordelingen er usikker, og kanskje spør ikke egentlig jeg-et seg om hvem som er hvem av de to som konfronteres, men om hvem av dem som konstituerer du-et, objektet i relasjonen. For selve tekstens jeg er forankret i en fast, utenomtekstlig instans, nemlig det skrivende subjektet, Marie-louise Chapelle selv, som identifiseres gjennom konstateringen: «j’ai un nom de cimetière» (‘jeg har navn som en gravlund’). Etternavnet får en billedlig betydning, «kapell», som metonymisk knyttes til en omliggende gravlund, slik at rommet i teksten, dels via verbet tomber, tar form av et gravsted, en grav, en kiste med lokk (alt sammen eksplisitt navngitt: «tombeau … tombe … cerceuil … couvercle …»).

Den døden, dødsdriften som denne kisten viser til, er undersiden av det begjæret som stadig bryter fram i erotisk ladete situasjoner: «lys. Uten lys / truse. I truse / konturer. Konturer / perfekte konturer (– min død ).» Jeg tror det gir mening å snakke om en overflate/underside-lagdeling her; ordet «culotte» (‘truse’), som gjentas i utallige forkomster, er her den overflaten, den hinnen som skiller oss fra fra den rene, erfaringen, den totale opplevelsen, der alle språklige grenser er overskredet, «der enhver annethet, ethvert utenfor avskaffes», slik Michèle Cohen-Halimi formulerer det i sin lesning av mettre. i tidsskriftet Critique (nr. 735-736, 2008).

Så  kan man spørre seg hva som er hensikten med å gå inn i språket for å forsøke å etablere et slikt erfaringsrom når det stadig brytes ned av det samme språket. Men hvordan skal man ellers gjøre det? Det er bare å forsøke på nytt.

Teksten i mettre. har i lange partier en filosofisk-hypotetisk form, og spenner i sine referanser fra Lukrets (som er viet en egen avdeling) til Kant: Det avsluttende «et forord» er en omskrivning av et av forordene til Kritikk av den rene fornuft (1781) i diktform. Materien denne skriften forsøker å gå inn i, er den sanselige tingverdenen, men den slipper ikke unna språkets forstandsmessige, oppdelende kategorier. Car écrire contrefait skriver Chapelle: «å skrive fordreier», men som Michèle Cohen-Halimi sier det: «Det gjelder ikke lenger å bøte på oppsplintringen, men å oppnå en variasjonsenergi.» Som filosofisk undersøkelse er mettre. gjennomgående utprøvende, og stiller opp sine hypoteser i satser, noen ganger nummererte, som avbrytes eller korrigeres med motsatser og overstrykninger. Det finnes ingen vei utenom språket, og mettre. forsøker heller ikke å unngå det. Med den oppbrutte, selv-korrigerende syntaksen i mettre., yter versene (for jeg tror det kan kalles vers) i stedet motstand mot volden i språket, og nettopp den energien som frigjøres i disse sammenstøtene, skaper den særegne skriften i boka, som viser at det finnes visse typer materie, erfaring og språk som vi kanskje ikke kan nærme oss utenom gjennom noe vi fortsatt kaller poesi.

Legg inn en kommentar