Nicole Brossard (CDN)

Louise Forsyth om Nicole Brossard

La liberté: souvent le mot se plaçait en travers de mon chemin, non pas comme un obstacle mais comme une étincelle incendiaire. Je vis dangereusement. Tous les jours, je suis au bord de l’abîme. Pourtant je règne sur un vocabulaire riche et angoissant.[1]

Hos Nicole Brossard (f. 1943 i i Montréal) får hvert eneste ord betydning i kraft av den uuttømmelige energien som er presset sammen i et konsentrert konglomerat av ulike meninger, lyder, bokstaver, materielle former, bilder, konnotasjoner, assosiasjoner, syntaktiske og rytmiske kombinasjoner, hukommelsesspor, tegn fra framtiden, magiske formularer, ladete stillheter og skygger:

Jeg har alltid hevdet at skriving er energi som tar form i språket. Seksuelle, libidinale, mentale og spirituelle energier gir oss en uimotståelig trang til å si noe, til å utforme nye setninger, til å se etter noe som kan løse opp voldens og dødens mønstre, til å utforske bevissthetens ukjente territorier, til å lete etter identiter, til å fylle gapet mellom det reelle og det irreelle.[2]

Når Brossard skriver og leseren leser, gir ordene struktur til de prosessene som former bevisstheten når den gjennom forestillingsevnen arbeider med erfaringer, følelser, lyster, fantastier, redsler, minner og drømmer. Ordene hennes vekker kroppene opp til et større nærvær:

For meg er kroppen en metafor for energi, intensitet, begjær, nytelse, minne og årvåkenhet. Kroppen interesserer meg som et sted for energisirkulasjon, slik den gjennom sansene legger grunnlaget for det nettverket av assosiasjoner som former vårt mentale, og som vi via forestillingsevnen kan bruke til å se hinsides det vi faktisk kan se, føle, høre eller smake. Når vi mener å gjøre nye sansninger, når vi drømmer baklengs i rask eller sakte film, når vi zoomer inn på seksuelle fantasier eller oppdager nye, uventede tankevinkler, skjer det alltid gjennom dette nettverket av assosiasjoner.[3]

Hos Brossard bidrar ordene til å  skape en følelse av reelt nærvær, de får noe til å skje. Ordene skal ikke primært speile eller overføre redegjørelser for erfaringer eller hendelser som har inntruffet andre steder, hun retter i stedet oppmerksomheten mot det ordene faktisk gjør på boksiden eller idet de uttales, mot ordenes egen dynamikk: «i den grad livet har mening, ligger den i det vi finner opp, i auraen som omgir ordene slik de danner sekvenser av sannhet i oss.»[4]

På samme måte som poeter kan utsette seg for språkets réserve infinie de possibilités,[5] er ordenes uuttømmelige reservoarer også tilgjengelige for dem som vil bedra eller misbruke makt, som ønsker å spre den typen selvopptatte fiksjoner som gjennom populærkulturen altfor lett får en dominerende stilling i den kollektive bevisstheten. Stemmene som snakker i Brossards poesi, utforsker alle de ordene, diskursene, mytene og symbolene som brukes til å bedra og undertrykke. Motstanden mot undertrykkende representasjonspraksiser og falske virkeligheter, har vært konstant i Brossards forfatterskap. Hun har brukt poesien som en metode til å kaste lys over det problematiske ved språket, både det at språkets nyanserikdom kan brytes ned av destruktive politiske og sosiale formål, og det at ord aldri kan fange inn hele den eksistensfylden alle individer lengter etter. De nøye utvalgte ordene plasseres nennsomt på papiret, på en måte som vitner om respekt for energien i de omkringliggende blanke feltene. Brossard gjør helt tilsiktede brudd på konvensjonelle regler for syntaks, fortelling, punktuasjon og bruk av stor bokstav for at ikke ordene skal sette seg fast i frosne, energikvelende strukturer. Hun frigjør ordene fra de nedbrytende bruksformene de blir satt inn i når normative strukturer og sunn fornuft gis forrang i overleverte sosiale mønstre.

Brossards poesi starter med ord som har en så eksplosiv potensiell energi at de kan nå blendende sfærer i virkeligheter som for en stor del er uutsagte. Hvert eneste ord er et skimrende lite fragment, et raskt lysglimt. Når man følger linjene ordene skisserer i diktene hennes, vil man oppleve strålende øyeblikk og synteser der kropp og sinn kan legge ut på erotiske reiser inn i en på samme tid frydefull og smertelig utforskning av indre lengsler, forstyrrende sannheter, intense ekstaser og nye kunnskaper. For Brossard er hvert eneste ord, hver eneste stavelse eller endog de enkelte bokstavenes form som et begjærets rop om å bli satt helt og full ut i livet, om å få føle svimmelheten, se soloppgangen, drive utover alle begrensninger, konfrontere den sosiale volden og urettferdigheten i all dens gru, stå ansikt til ansikt med sorgen og døden, motta lyset og skjønnheten som en voldsom oppblussing, med all den melankoli og fortvilelse som skjønnheten ofte fanger inn:

aujourd’hui je sais que la structure la plus bleue de la mer se rapproche de nos cellules et de la souffrance intouchable comme la vie fait trois fois le tour de notre enfance […] la peau hésitante entre les philosophies et l’aube, à moitié, à jamais dans le tourment, dans la vaste complication de la beauté[6]

* * *

Nicole Brossards forfatterskap innbefatter rundt tretti diktbøker, ti romaner, fire poesiantologier, en dramatisk monolog, utallige teoretiske artikler og flere sakprosaverker. De fleste av bøkene hennes er oversatt til engelsk og flere andre språk.[7] Brossard begynte å reflektere teoretisk om poesi og språk på midten av 60-tallet, samtidig med at hun utga sine første diktsamlinger og var med på å stifte tidsskriftet La Barre du Jour. Hun ble umiddelbart en lederskikkelse i den nye generasjonen av forfattere og kunstnere som etablerte seg i Québec i løpet av de revolusjonære 60-årene. Brossard og mange fra hennes generasjon, som med stor begeistring tok opp i seg impulsene fra de nye ideene og holdningene som kom fra anti-kolonialistiske bevegelser i andre land, fra den seksuelle revolusjonen, fra borgerrettighetsbevegelsen og motkulturene i USA, fra radikal teori og filosofi fra Europa, fra den franske nyromanen, krevde nå at det måtte bli en slutt på den lammende klerikalismen som gjennomsyret alle Québecs sosiokulturelle institusjoner, at fransk slik det ble snakket i Québec måtte anerkjennes som offisielt språk, og at Québec skulle løsrives fra Canada. Den erotiske og aktivistiske energien som lå under kravene om personlig autonomi og sosial rettferdighet var svært kraftfull:

Det var noe som sto på spill i livene våre, og dette innebar både å gjøre krav på et land og et språk og å forme vår egen kollektive identitet. Vi arbeidet så å si på fire fronter: Vi utfordret den engelsk-kanadiske politiske og økonomiske dominansen, kritiserte de amerikanske multinasjonale selskapenes utbytting av naturressursene våre, kjempet mot geistligheten og prøvde å yte motstand mot den franske litteraturens massive påvirkningskraft.[8]

Brossard, som fokuserte på ordenes energi og kraft, anla en formalistisk holdning til sine kunstneriske eksperimenter, i sine teoretiske refleksjoner og i sitt sosiale engasjement. Formalismen står stadig sentralt i skrivepraksisen hennes. Men hos henne er aldri snakk om en lettkjøpt formalisme som blir et mål i seg selv. Den bekrefter imidlertid overbevisningen hennes om at hva som sies eller skrives i språket bare er en liten del av de prosessene vi iverksetter for å produsere mening og kunnskap og konstruere en følelse av et selv, en identitet, et fellesskap og et begrep om sannhet og virkelighet. Brossards dikt etterlater hele tiden store blanke felter som fungerer som åpninger som gjør at et mangfold av stemmer kan slippe ut til leserne og implisitt anmode dem om selv å gjøre krav på ordene, oppdage sin egen kreative dynamikk. Brossard er et godt eksempel på hvordan lidenskapelighet og et intenst nærvær kan kombineres med klarsynthet og kontroll over hvert eneste ord. De poetiske stemmene hennes er derfor innvilget en utøylet frihet til å følge åndens driv mot nye horisonter.

I første halvdel av 1970-årene, presenterte stemmene i Brossards dikt seg eksplisitt som kvinnelige, feministiske og lesbiske. Hun gikk i bresjen for en bevegelse som hevdet kvinnens frihet til å kontrollere sin egen kropp, til å uttrykke og fullbyrde sin egen seksualitet, til å bli hørt når de snakket med sin egen stemme om sine egne lidenskapelige erfaringer og drømmer, til å skape seg en autonom plass i den moderne storbyen, uten å utsettes for vold eller latterliggjøring. I årene fra 1975 til 1978 tok hun initiativet til den første av en lang rekke spesialnumre av La Barre du jour, med tittelen «Femme et langage» («Kvinner og språk»), hun var medprodusent av filmen Some American Feminists, medstifter av den feministiske avisa Les Têtes de pioche («Stabeisen»), og dessuten medforfatter på et av Québecs første feministiske skuespill La Nef des sorcières («Hekseskipet»), og hun utga den poetiske romanen L’Amèr eller Le Chapitre effrité (fiction théorique) («Den bitre» eller «Det oppløste kapittelet»), en vakker bok som også framsto som en bitende anklage mot de fordummende mytene om morsrollen. Diktsamlingen Amantes («Elskerinnene») fra 1981 er et av de mest fengslende langdiktene om kjærlighet som noensinne er skrevet. I denne boka og i romanen Picture Theory (1982) beskrives lesbisk kjærlighet og vellyst – som setter kropp, sinn og ånd i brann – med en blendende intensitet: «ce creuset d’identité à la fois sexuel, intellectuel, politique – feu roulant de vertiges et d’emportements utopiques – un moment d’écriture investi corps et âme à concevoir l’inconcevable.»[9]

Siden begynnelsen av 1980-årene har Brossard i sin uttrykksfulle poesi utforsket helheten av menneskelig erfaring og kunnskap med en kvinnes blikk. Samtidig som de bevarer fokus på løgnene og de lettkjøpte fiksjonene som muliggjør og former undertrykkende sosiale praksiser, fortsetter diktene hennes å ta lesere av begge kjønn ut i svimlende, lysende spiraler som fører dem ut mot det ytterste av hva vi kan ha kunnskap om, samtidig som hun de feirer de henrivende mysteriene som dirrer i de mest dagligdagse begivenheter og fantasier. Hvert eneste dikt er en anmodning om å strekke vår følsomhet for ordenes og kroppenes energi, vår evne til å se og føle, og vår mottakelighet for frihetens eksplosive gnist så langt det lar seg gjøre, uavhengig av hvor nær avgrunnen og hvor langt utenfor alle kjente horisonter dette tar oss. Når man leser Nicole Brossards litteratur får man en intim kjennskap til den spenningen som ord som virkelig betyr noe kan skape.

Oversatt fra engelsk av Thomas Lundbo

1. «Frihet: ofte dukket dette ordet opp på veien min, ikke som en hindring, men som en antennende gnist. Jeg lever farlig. Hver dag står jeg på randen av en avgrunn. Samtidig råder jeg over et rikt og skremmende vokabular»; Nicole Brossard: L’Horizon du fragment, Trois-Pistoles: Éditions Trois-Pistoles, Québec 2004, s. 9.

2. Nicole Brossard: «Poetic Politics»  i Susan Rudy (Ed.) Fluid Arguments, The Mercury Press, Toronto 2005 (s. 26-36), s. 27.

3. Ibid., s. 27.

4. Ibid., s. 35.

5. «endeløse reservoar av muligheter»;  L’Horizon du fragmentop.cit., s. 12.

6. «i dag vet jeg at havets aller blåeste mønster ligner cellene våre og den utilnærmelige smerten når livet tar turen rundt barndommen tre ganger […] huden som nøler mellom filosofenes teorier og soloppgangen, som er halvveis, og for alltid i smerten, i skjønnhetens vidstrakte kompleksitet»; Nicole Brossard: «La matière harmonieuse manoeuvre encore» i Au présent des veines, Écrits des Forges, Trois-Rivières/ Herborn, Luxembourg/ La Réunion 1999 (s. 103-114), s. 109.

7. Vertige de l’avant-scène (1997) er gjendiktet til norsk av Tove Bakke: Svimlande nær, Cappelen, Oslo 2002.

8. Nicole Brossard: «Nicole Brossard»,  Contemporary Authors Autobiography Series, 16 (1992). Tr. Susanne de Lotbinière-Harwood (s. 39-57), s. 46.

9. «i denne identitetens smeltedigel som både er seksuell, intellektuell og politisk – en trommeild av svimlende fornemmelser og utopiske utbrudd – et øyeblikk da skrivingen er innrettet med kropp og sjel på å gripe de ubegripelige»; L’Horizon du fragmentop.cit., s. 41.

Lenker:

Wikipedia
PennSound

Video:

Legg inn en kommentar