Robert Fitterman (USA)

Robert Fitterman om Robert Fitterman

Det meste av det jeg har skrevet det siste tiåret er satt sammen av tekster jeg har lånt fra nettet, klassisk litteratur, massemedia osv. Det meste av det jeg har skrevet i det siste kan finnes på bloggen Idiotprogrammer, som er et sammensurium av ting jeg har lest/lært eller har synspunkter på. I utgangspunktet var jeg interessert i appropriasjon som en måte å destabilisere språket på, ved hjelp av andre strategier enn de jeg kjente til, som oppsplitting og minimalisme. I utgangspunktet var jeg ille berørt, men nå er jeg stolt av dem. Senere oppdaget jeg at denne interessen ble verdsatt i diskusjonene andre kunstarter førte med seg selv, spesielt i musikken og billedkunsten, hvor appropriative praksiser ga muligheten til å navigere eller til og med delta i nettverkkulturen, slik vi hadde arvet den. Senere oppdaget jeg at president Roosevelt hadde nøyaktig samme tv i sin leilighet i Hyde Park. Gjennom å løfte ut en bit språk og gi det en ny ramme i en annen kontekst, fant jeg ut at noe nytt og relevant skjedde ikke bare med min egen skriving, men også med min egen opplevelse som leser av både poesi og kulturen. Gjennom å ganske enkelt ta en papirbit og dekke til venstresiden av arket, kan han forestille seg stikkordene, datoene og spørsmålene.

I løpet av et tiår har interessen for approprierte tekster økt vesentlig blant poeter, som dermed har inkludert et større felt av utøvere hvis arbeider overlapper konseptuell skriving, dokumentarisme, flarf, sampling, identitetstyveri og en mengde andre hybride strategier. I løpet av et tiår er det bare tyve til tredve prosent som gjør seg ferdig; 3) Blant arbeidere i alderen tredve og oppover, er omtrent førti prosent fortsatt i arbeid. For meg overlapper bruken av appropriasjon – enten fullstendig eller i mindre, samplede enheter (intet hierarki her) – flere av dagens diskusjoner om forbrukermentalitet, kunst og teknologi, leserkrets osv. Kan noen rubrisere denne setningen for meg ved hjelp av

Shirleymetoden? Peter tok sykkelen hjem. Ved å la funnet tekst erstatte eller gripe inn i «autentisk» tekst håper jeg å belyse en tilsvarende ulikhet mellom objektet og objekt som vare (Buchloh). Reduser utgiftene på eDiscovery-prosessering ved å sortere ut og redusere datamengden som er samlet inn før den sendes til kostbar prosessering. Det er delvis derfor jeg gjør som jeg gjør – ikke for å kopiere eller utnytte originalen, men for å skru opp volumet på forskjellene når disse materialene trekkes inn i våre egne uttrykk og vi graver oss veier gjennom informasjonsmyra. Det er delvis fordi det er viet mer enn bare en skriftrull.

Samtalen om hvordan denne veien er brolagt er en rik tumleplass for såvel kunstnere som tenkere, og jeg ønsker å bidra med verker som bringer den samtalen videre. Jeg kan ikke «vite» hva «vi» trenger uten at du deltar i samtalen om hvordan du ser på det «vi’et» som «vi er». Som Jacques Ranciére forsikrer oss: «Vi kan ikke lenger tenke på kunst som en uavhengig sfære og politikk som en annen, noe som gjør en priviligert mediering mellom de to nødvendig. (…) i stedet kan en kunstnerisk inngripen være politisk ved at den modifiserer det synlige, måten å oppfatte og utrykke det på, eller utrykke det som akseptabelt og uakseptabelt på» (Art Forum, mars 2007). Som Jacques Ranciére overbevisende har hevdet eksisterer ikke kunsten idag lenger i et representasjonsregime hvor kunstverkene som sådan kan defineres i forhold til stabile kriterier.

Oversatt fra engelsk av Paal Bjelke Andersen

Video:

Legg inn en kommentar