Torgeir Schjerven (N)

Simen Hagerup om Torgeir Schjerven

Siden Torgeir Schjerven debuterte med diktsamlingen Vekk i 1981, har han levert ytterligere fem bøker med lyrikk og to romaner, senest diktsamlingen Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006). Leseren av Schjerven blir nesten umiddelbart slått av tekstenes språklige skarphet og retoriske vidd. I begynnelsen av samlingen En nåde uten mål (1998) står følgende dikt:

Det går an å gå i solskinnet
i solen, og det går an å gå i solskinn
fra en måne dyppet gul i andres dag.

Sitatet er typisk for Schjervens observasjonsevne og stil. For eksempel kommer vi over en liknende beskrivelse i Tanker og andre personlige bedrifter (1989): “Universets svarte klut av natt gnir månen inn/ med lys fra solas fjerne flammer.” Her fremstilles motivet nærmest surreelt eller pønka sammenliknet med diktet fra ni år senere, men sirligheten i konstruksjonen er noe vi finner igjen begge stedene, og fenomenet som forklares, er det samme: at månen reflekterer lys fra sola. Dette, som er så innlysende, innsausa som vi er i vår heliosentriske verdensanskuelse, fremstår her som noe magisk eller slående poetisk, en besvergelse av lysets vesen og klodenes fart.

Formuleringer som disse kan vekke noe av den samme gleden som den fortelleren beskriver i romanen Omvei til Venus (1994), når han fordriver tiden med å lese artikler om svampen i en naturvitenskaplig antologi: “For det meste inneholdt [boken] slikt jeg visste fra før av, som jeg bestandig hadde tatt for gitt, og det befriende var, at jo mer jeg leste, jo mer forunderlig ble alt det jeg fra før av visste.” På en liknende måte uttrykker bildet av “en måne dyppet gul i andres dag” en slags gåteestetikk. Selv om vi “knekker koden” på brøkdelen av et sekund og forstår at bildet beskriver noe vi “visste fra før av”, foregås denne innsikten av et øyeblikks forbløffelse og assosiasjonsrikdom.

Schjervens glede over språklige troper kan gjøre det nærliggende å lese ham opp mot barokke lyrikere, som Luis de Góngora og Dorothe Engelbretsdatter. Affiniteten til eldre litteratur har ikke blitt svakere med årene; i sine senere arbeider drar Schjerven tydelige veksler på en hymnisk tradisjon. Da Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk ble anmeldt i avisene, gikk det sport i å sammenlikne poeten med Thomas Kingo og Petter Dass.

Men om Schjerven kan skrive så vi liksom hører basunstøt under lesningen av diktene hans, er det utpreget sekulære hymner han leverer. Noen av dem går langt over grensen til det profane, som for eksempel diktet “Morgenstjernen Venus tar farvel i en pastell og himmelen er her”, hvor “den aldrende arbeidsmannen” resiterer en takksigelse til hun som malte rosene på kaffekoppen hans, og i kulminasjonen av diktet kommer til sakens kjerne: “den lille enga hver mann/ kommer fra og sterk vil stå til bunns/ med staken stiv og kaller/ fitte”. Petter Dass ville nok ha rynket på nesen over dette besynderlige bruksdiktet, men det er noe svært demokratisk, nesten kameratslig, over å forfatte en ode til en kaffekopp. Aktelsen for det hverdagslige fungerer som en påminnelse om at vi tross alt sitter i samme båt, alle vi som kribler og krabler på jordens krumning.

Det er altså ikke det daffe liturgiske alvor Schjerven har til felles med Dass. I diktet “Jeg tror Gud sover, og vil nødig forstyrre (En Trosbekjennelse, m.a.o. et forslag til tekst som er åpen for tilføyelser og strykninger utfra pluss- og minusfaktorene i den enkeltes samlede Gudsresultat)” beskrives Gud som en sovende gud, som “vet/ at det meste går av seg selv/ og sover på det/ i Glomma”, såvel som alle verdens andre elver. Diktet utmerker seg ved en stedsans, en geografisk presisjon, som er sjelden hos forfattere overhodet, og som gir seg utslag i oppramsinger, innsikter og bløte vitser. Den sanselige, overdådige språkbruken gjør at vi kan tenke på f.eks. Nordlands trompet (som Dass skrev i tiårene før 1700), med sine rike og oppramsende naturskildringer. Men denne tradisjonen begrenser seg ikke til barokken. Vi kunne like gjerne assosiert til den poetisk organiserte kunnskapsbasen i middelalderverket Kongsspeilet.

Jeg tror ikke Gud som faller
ut av himmelen over Tydalsfjellene
lar seg komme fra Tydal
uten å samle søvn i Rien
og bli innsjøsover og elvesover
der oppi Rien
748 meter oppe over det salte havet
nedi Østfold

I strofer som disse møtes det sarkastiske og det genuint ømme. Diktet gjør seg lystig på bekostning av all nasjonalromantisk landsskapsdiktning, samtidig som det uttrykker en virkelig undring og glede over både natur og kultur:

Jeg tror Gud sover i skovlene
i Sarpsfossen
Jeg tror Gud faller i paternoster
uten løft
og spinner i turbin og driver
Borregaard i søvne

Det bokstavelig talt flytende gudsbegrepet er ikke akkurat kristelig, og trosbekjennelsens Gud kulminerer i en dødsbevissthet uten løfte om noen hinsidig tilværelse:

Gud sover og samler søvn
til opphøret av de store bevisstheter
og alle de høye sjelsfunksjonene
i ættene
[...]
Jeg tror ikke de døde har annen søvn å sove
enn søvnen Gud sover gjennom alle ætter

I siste ende er det likevel ingenting pessimistisk over Schjervens diktning, selv om sjelens evige salighet ikke er i sikte. Til og med når poeten tilsynelatende gjør seg stor møye med å fremstå som en slags nihilist, utstråler diktene en medmenneskelighet og en årvåken glede over det sanseliges rikdom og iboende meningsfullhet, som på sitt mest kraftfulle kan peke mot en åndelig forløsning som nettopp ikke er bundet opp i noe religiøst system, men som i alle fall tar menneskelivet for å være hva det er, på godt og vondt. Poeten Torgeir Schjerven er oppmerksom på menneskenes lidelse, samt muligheten for at våre vilkår som art er fullstendig håpløse. Men han mister aldri av syne slikt som, skjønt det kanskje er smått, kan vise seg med en enorm fylde og skjenke livet alle dets enkle og kompliserte gleder.

Vakkert kan det være
når solen
uten å virke talende,
tier strålende fremmed
og farer over oss,
for også forstanden må helbredes
og opplysningene
mørklegges,
og det mørklagte stå frem,
antrukket
av et streif
fra en lykt eller sol
som tier
strålende fremmed
og farer over oss.

Lenker:

Wikipedia

Legg inn en kommentar