Aina Villanger (N)

Gudløs ekstase

Aina Villanger debuterer med diktsamlingen Langsang – et flytans habitat i vår – «en dobbel skapelsesberetning hvor universets historie og et ru (altså et du) sin vei mot å begynne å skrive, fortelles i et lydlig, muntlig og overdrevet visuelt språk med røtter i Grenlandsdialekta.»

Aina har inntil nylig vært medredaktør i tidsskriftet Utflukt, hun studerer estetikk og har bakgrunn fra billedkunst, først og fremst tegning, men også maleri og film.

Hva har kunstbakgrunnen din hatt å si for skrivinga av denne diktsamlinga?

Den har nok bidratt til at jeg ville prøve å skape et språk som appellerte til flere sanser samtidig, noe som var billedlig og rytmisk, men også hadde et meningsfullt innhold. En gang hadde jeg en lydperformance med bare stemmen min, uten ord, hvor lydene utgjorde en slags liten fortelling eller sang. Da jeg begynte å skrive dikt var det i stor grad med tanke på fremføring. Diktet er tenkt som et lyddikt som skal leses høyt og fremføres som en sang eller performance, eller kanskje noe som også grenser mot et dansedikt. Kroppen er en stor del av fremføringa; stemmen kommer fra kroppen og forandrer seg etter kroppens bevegelser.

«Ruets» erkjennelse av at det er kunsten som utgjør livets mening beskrives blant annet slik: «En motor fra innen vekka rei opp fra slumrans ikketid, fra historiens bånn.» Hvorfor har du valgt å skrive på Grenlandsdialekt?

Dialekter handler om identitet og tilhørighet, både geografisk, kulturelt og ikke minst om sosiale lag. Grenlandsdialekta blir knapt betrakta som en dialekt, og jeg har selv hatt motstand mot den som yngre. Men selv om jeg ikke snakker sånn selv, ligger dette språket inni meg, så det var naturlig at det var denne som ble utgangspunktet. Det er noe rått og nesten vulgært ved dialekta, spesielt med dens skarpe r-er, som fungerer godt som rytmestaver i diktet. Dessuten kunne dialekta ikke bare gi diktet noe lydlig stimulerende, men også noe humoristisk og lett. Et hverdagslig og til tider morsomt språk bidrar til å dra pompøse og eksistensielle temaer ned på jorda og forhåpentlig lettere å svelge for vår gudløse, ironiske generasjon.

Det sies at tendensen til ironi i norsk offentlighet nå erstattes av et større alvor. Langsang viker ikke unna store temaer som universets begynnelse og meningen med det hele. Morgenbladet skrev om boka: «Diktet kunne knapt gapt høyere, men bærer sin åpne kjeft med verdighet og stil.» Enkelte røster hevder å se en vending mot det religiøse i norsk lyrikk. Det kan jo bekrefte det nye alvoret. Men du nevner ingen guder i din kosmologi, hvorfor ikke?

Det å skape kunst er det samme som å skape en gud. Man må finne frem til sin egen form, sin egen versjon. Diktet mitt er min versjon av en fortelling vi alle er en del av og som alle vil fortelle på forskjellig måte.

 

Ane Nydal