Christophe Hanna (F)

Fotomodellen Valérie ble i konkurranse med 10 000 andre jenter plukket ut til å delta i den franske versjonen av reality-serien «Ungkaren» på TV. Hennes opptreden ble kortvarig, til sterke protester fra både seerne og media, og for sin ulykkelige skjebne havnet hun på forsiden av kjendisbladene. Etter at medienes interesse hadde avtatt og hun var fylt 30 år, ønsket hun at noen skulle skrive hennes biografi. Christophe Hanna (f. 1970), som også utgir under navnet La Rédaction, påtok seg oppgaven. Resultatet ble Valérie par Valérie (2008).

La Rédaction arbeider strategisk, foretar undersøkelser av kommunikasjonens koder og logiske bevegelser, overvåker den offentlige språklige produksjonen, infiltrerer og manipulerer. At en avdanket C-kjendis var et litterært spennende objekt forklarer Hanna med at «de er fullstendig overfladiske og elsker stereotypiene, de oppfatningene de har overtatt fra andre, men bytter dem ut med sine egne liv.» Boken gir Valérie mulighet til å komme til orde, men i det samme oppstår et annet problem: «Å skrive en bok er en aktivitet som til det ytterste er tynget av stereotyper». Gjennom samtaler, oppgaver der hun blant annet blir bedt om å kommentere tekster av Wittgenstein, reflektere over litterære teknikker og overvære poesi-performancer, skapes forutsetninger for en tekst som er full av narcissistisk prat, men som også bærer i seg avanserte poetologiske problemstillinger. Hvem av dem som sier «jeg», om det er den avdankede fotomodellen eller La Rédaction, er ikke alltid klart; det det handler om er alltid det som skjer par: ved hjelp av, gjennom, ved.

Siden 1996 har La Rédaction levert informative rapporter til tidsskrifter angående metoder for frembringelse av massemediale språklige representasjoner. I mange tilfeller forlater arbeidene også boksiden, for i stedet å utspille seg på plakater i byrommet eller i gallerier, på plansjer fulle av fotografier, tegninger og tekster av analyserende og illustrerende art. The Blue Book (1999) knytter an til det amerikanske luftforsvarets rapport fra 1951 og TV-serien fra 1997 med samme navn, der målet var å bringe klarhet i hva som skjulte seg bak de mange tusen UFO-observasjonene som ble gjort i USA i årene etter andre verdenskrig og i tiårene som fulgte. I Cut me off a slice (2000) gjøres massemorderen Ottis Tools liv til gjenstand for en omfattende granskning.

De mediale enthymemene, forkortelsene og kategoriseringene gjør det mulig å tenke det poetiske arbeidet både som en intervensjonskunst og et redskap for bedre å kunne tenke verden. Hos Christophe Hanna skaper møtet mellom måten mediene konstruerer sannhet på og poesiens beskrivelse av de samme sannhetene, en sone der det ikke lenger handler om å «skrive», i tradisjonell, litterær betydning, men om, i medial forstand, å «redigere». Den som redigerer er først og fremst opptatt av å finne opp praktisk-tekniske fremgangsmåter for å komme på sporet av kunnskap. Den redaksjonelle aktivismens anliggende er epistemologisk, ikke estetisk; dens lesninger av det foreliggende materialet søker å unngå forutgående teorier om hva de ulike fremstillingene betyr. Som en konsekvens av dette forsvinner også «teksten», i en klassisk, representativ så vel som i en dekonstruktivistisk, uendelig avdekkende/oppløsende forstand. Hannas anordninger består av skriftlige eller visuelle objekter med en heterogen pragmatisk status, og spørsmålet om hvilken virkning de avstedkommer må besvares med henvisning til den oppstillingen de inngår i. Slik sett er Petits poëmes en prose (1998) paradigmatisk. Bokens tittel, samt titlene på de enkelte diktene, er kopiert fra Baudelaires verk, men der den prosalyriske teksten søker å tilkjennegi poetens spleen, har Hanna plassert utsnitt fra de vulgære og trivielle medienes virkelighet, blandet med litterære sitater.

Indisienes sammenstilling forutsetter ikke et felles, enhetlig Språk med en altomfattende struktur. Den redaksjonelle måten å skrive på er i hvert enkelt tilfelle ute etter operative løsninger. Avvisningen av den formidlende og på forhånd organiserende størrelsen som en nødvendig lesebetingelse går igjen som et sentralt tema i hans omfattende teoretiske forfatterskap. Med Poésie action directe (2003) satte Christophe Hanna ikke bare en ny standard for tenkning omkring den nyeste poesien, han bidro også til at spørsmålet om teori, i kontrast til den akademiske tilnærmingsmåten, ble gjort til et indrepoetisk anliggende. Den eksperimenterende teorien inngår i den poetiske praksisen som et uunnværlig innslag, og er en forutsetning for ethvert redaksjonelt arbeid.

 

Gunnar Berge