Eileen Myles (USA)

See a poem is a tiny institution. I just write lots and lots of them, and it gives me a way to be in the world. It’s actually a very worldly job, there really isn’t a wrong place to be, a poet kind of goes with anything, any kind of decor, indoor, out.

– Eileen Myles, The Importance of Being Iceland

Eileen Myles’ dikt er bittesmå institusjoner som skaper rom for alle ting. Litt på samme måte er det med Eileen Myles. Etter over tjue bøker – diktsamlinger, romaner, skuespill, librettoer, essaysamlinger, antologier – er hun selv blitt til en verdslig institusjon som passer til alt. Uten at det nødvendigvis betyr at hun alltid passer inn overalt.

Myles flyttet til New York i 1974 for å bli forfatter. Sin litterære utdannelse fikk hun på The Poetry Project i St. Mark’s Church, hvor hun fulgte workshops med folk som Ted Berrigan og Alice Notley. Noen tiår senere var hun selv leder for hele prosjektet. Men Myles er ingen vanlig ledertype. Hun er snarere en som tusler rundt mellom forskjellige barer, scener, utstillinger, senger, og kvinner og forteller om alt i noen nydelig selvdestruktive tekster. Prosaboken Chelsea Girls (1994), med begjærsfragmenter fra hennes første årtier i New York, viser tydelig at det ikke finnes noen gale steder å være for en forfatter som Myles. Det er alltid noe å skrive om. Som skyer (Skies, 2001), trær (Sorry, Tree, 2007), eller begjær. Eller begjær og trær på en gang, som i åpningslinjene i et dikt i Maxfield Parrish (1995): “I always put my pussy / in the middle of trees”.

I samlingen av kunstkritiske essays The Importance of Being Iceland: Travel Essays in Art (2009) forklarer Myles at det er to måter å forholde seg til sex i litteratur på: man kan grave det ned eller spre det utover tekstene. Å grave seksuelt innhold ned i en tekst, som en hund graver ned et kjøttbein, fungerer ikke for andre enn dem som befinner seg i majoritetens privilegerte midte. Lesbisk sex må være spredt utover for at det skal kunne være synlig og gjøre noe. Myles er uten tvil en spreder. Og en samler. Mens The New Fuck You: Adventures in Lesbian Reading (2005), som hun redigerte med Liz Kotz, samlet sammen andres spredninger, er det hennes eget begjærlige helvete som spres utover sidene i den nye kunstnerroman Inferno (A Poets Novel) (2010). Myles er i disse dager ute med en ny diktsamling, Snowflakes /different streets (2012). På sin slentrende presise måte fortsetter hun å kaste bittesmå begjærlige institusjoner ut i verden.

Mange fikk nok først øynene opp for Myles da hun i 1992 stilte opp som presidentkandidat i USA mot Bush Senior og Bill Clinton. Hun ville ikke finne seg i at det ikke var en eneste kvinne med i feltet, og ikke en eneste som representerte et alternativ til status quo. Ettersom en poet passer til alt stilte Myles opp med målet om å bli den første lesbiske poeten med en pitbull i Det hvite hus. Kampanjen hennes gjorde den hvite ruten hvor man skriver navnet til presidentkandidaten til et poetisk mulighetsrom. At valgets vinner ble en mann nok en gang er ikke det viktigste. Som de siste linjene i et dikt i Sorry, Tree lyder:

Each defeat

Is sweet.

 

Mathias Danbolt