Erlend O. Nødtvedt (N)

Navnet holder en O i sin midte. Et gjemmested for en slektstråd, men også en bokstav som passende nok rommer en klassisk trope poeten selv har omfavnet: apostrofen, påkallelsen, utropet. Ô, Nødtvedt! Som skriver poesi som partitur for oppsiktsvekkende opplesninger. Som skriver satirisk, dystopisk, vitalistisk, høystemt og gatelav poesi med narrativ nerve og klar geografisk forankring.

Skjønt forankring; Nødtvedts poesi er mindre bundet til et sted, enn båret oppe av det, fylt av det, og ikke minst kritisk innstilt til det. Stedet, eller stedene, sees ikke isolert fra omverdenen og historiens løp. Nødtvedts sted er som hentet ut fra en skoledagbok fra 90-tallet: Fyllingsdalen, Bergen, Hordaland, Norge, Norden, Europa, Verden. Nødtvedt skriver med  bevissthet om at «hvor» også er et «hva» og et «hvorfor».

Han debuterte med samlingen Harudes i 2008, en hymnisk undersøkelse av fylket Hordaland. I 2011 ga han ut Bergens beskrivelse, eller Den Wiit-berømte, i furdum Dage Kongelige Residentz, oc endnu høy- Privilegierede Kiøb oc Handel-Stad Bergens beskrivelse, som er samlingens fulle tittel. Det er en beskrivelse av byen Bergen sett gjennom blikket til et bysbarn som ikke er et bysbarn. En vagant som bor i Bergen, men er født og oppvokst i forstaden Fyllingsdalen, og ser «Umuligheten av aa ikkje i Dal bo / Umuligheten av aa bo i Bergen.» En som derfor ser byen innenfra og utenfra, og avleser dens skjønnhet og uhygge i geografien, historien og innbyggernes mentalitet. Midt i dette mylderet av urbane myter og historiske skrifter av ulik karakter, blir vi vitne til en svermerisk kjærlighetsaffære som synes å fyre opp under det topografiske begjæret.

Poeten gjør byen til sin gjennom å innta gatene, sitere dens største diktere og gjen-dikte dens historie. Men han niddikter byen på avstand igjen, ved hjelp av raljerende og kritiske kommentarer til regnvær, profittjag og generelt vanstyre. Byen kjemper riktignok med poeten selv om plassen i sentrum av dramaet:

en rødhaaret schnæ Tændstikkeprins
skal skape en ny By
skaldskape Bergen

Poeten har makt til å kaste om kull og bygge nytt, gjøre poetisk hommage og begå fadermord en masse. Litteraturhistoriens dynamikk kan likne byens. De mange brannene som har rast i Bergen opp gjennom historien har vært ødeleggende, men har også banet vei for nye bygninger og strukturer. Resultatet er en blandingsarkitektur av nytt og gammelt, retro og moderne. En liknende mosaikk gjenfinnes i Bergens beskrivelse, og da både på det typografiske, språklige og innholdsmessige plan. Fantastiske elementer nåtles inn i faktiske historiske forhold, gamle bergensk særegenheter blandes med andre byers velkjente mytologier, og ut av dette dannes en skapelsesberetning om en by som til slutt vil gjennomgå både undergang og gjenoppstandelse.

Språket er en sammenvevning av ulike dialekter, slang, historiske levninger og varianter, anakronistisk stilt sammen til et inkonsekvent, konstruert språk. I fremføringene får det skriftlige kaoset kropp. Oppleseren forener de mange tidsaldernes stemmer i strupen og munnen, puster liv i dem med lungene. Bergens beskrivelse er kulturkritisk lydpoesi med performativt potensial. Dikt-jeget låner både stemme og kropp til byen – blir byen:

Byen e meg

eg e Bergen

Smålåtenhet har aldri vært noen dyd, verken for Bergen eller Erlend O. Nødtvedt. Bergens beskrivelse er kanskje et  moderne trollspeil for en småby med selvforståelse som en verdensby, men dens vilje til å granske byens mange sider med et kritisk, uærbødig og kjærlighetsfullt blikk, gjør den også til et kraftfullt og konstruktiv innlegg i den evig løpende samtalen om hva slags by Bergen er og bør ta sikte på å bli.

 

Cathrine Strøm