Franck Leibovici (F)

Da den amerikanske utenriksministeren Colin Powell 5. februar 2003 entret FNs talerstol, var det for å fremlegge bevis for at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, og for å forsvare USAs legitime rett til å gå til krig mot Saddam Husseins regime. Lydbåndopptak av telefonsamtaler, bilder tatt av spionsatelitter, figurer og modeller ble forelagt forsamlingen for å vise nødvendigheten av en militær intervensjon. Som kjent fant man ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak, til tross for Powells anførte fakta. Ifølge Franck Leibovici (f. 1975) er det dette som gjør hendelsen interessant; den tydeliggjør på en eksemplarisk måte spørsmålet om hva som må til for at noe i dag, i det offentlige rommet, skal kunne kalles et bevis. Hver for seg var opplysningene antydninger om noe som kunne tolkes på en bestemt måte, men det var sammenstillingen som ga dem argumentativ kraft. I Powell opera – a mini opera for non musicians (2007) løses det hele opp igjen: Leibovici viser lysbildene fra den berømte Powerpoint-fremvisningen mens han lar 30 til 50 personer, som hele tiden beveger seg, synge/lese sentrale ord i talen. Stemmene, ordene, kroppene og bevegelsene oppretter et vilkårlig rom, et kollektiv bestående av aktører som i utgangspunktet ikke har noe felles, men som likevel, i kraft av det de sier og gjør, danner en gruppe. Det er det som er skrevet på arket de har fått utlevert, notasjonssystemet, som knytter dem til hverandre, og som gir kollektivet dets politiske form.

I Portraits chinois (2007) er tilfanget som viderebearbeides også sterkt agitatorisk og politisk ladet. Fra Internett har Franck Leibovici plukket ut «tekster som har som mål å oppmuntre til kamp. Det dreier seg derfor ikke om selvbiografiske fortellinger, men om krigsdikt, forsøk på å skape legender, en hyllest til dem som har mistet sitt liv, heltesanger. De oppfatningene om livet, om døden eller om den gleden disse forbildene fremviser er for oss i dag fullstendig fremmede,» skriver han i etterordet til boken, men ved å hente ut disse elementene og ordne dem i en ny kartografi, tillegges de en funksjon de tidligere ikke hadde. Det som sies er verken modifisert eller manipulert; likevel fungerer de enkelte utsnittene ikke lenger i henhold til den konflikten som ga dem en virkning. Leibovici kaller det en «avnaturalisering» av en viss type diskurs, for å gjøre det mulig å lese det som sies på andre måter.

I disse operasjonene gjennomgår poesibegrepet en tilsvarende forvandling, ettersom det hos Leibovici bare delvis er knyttet til boken og skriftspråket. Ved i stedet å fremheve ordets etymologiske betydning blir poesi snarere å forstå som en sone bestående av kryssreferanser. Idet ordene og bildene fungerer som offentlige sannheter mister de sin forankring i en aktørs intensjon, og blir hva han med Bruno Latour kaller «flytende utsagn». Det poetiske arbeidet går ut på å gi det som fungerer som offentlige, allmenne sannheter et annet format, gjenoppstille dem i henhold til et annet utsnitt, for på den måten å gi dem tilbake evnen til å frembringe en virkning, en evne de mistet idet de ble selvfølgelige. I des documents poétiques (2007) tematiseres og begrepsliggjøres denne prosessen, blant annet ved å erstatte den tradisjonelle tanken om dokumentet som et underlag med tanken om dokumentet som teknologi. Den poetiske tilnærmingen til de allerede foreliggende funksjonene innebærer en nybeskrivelse av de språkteknologiene man hittil har anvendt i opprettelsen av kollektive enheter. Poesien tydeliggjør hva John Dewey kalte «offentlighetens problem» og den aktuelle offentlighetens mulige rekonfigurasjon.

 

Gunnar Berge