Hooshyar Ansarifar (IR)

Etter å ha vært fengslet under Shaen, tvunget i exil til USA og ha returnert til Iran etter revolusjonen i 1979, bare for å bli fengslet på nytt under det islamistiske regimet og sagt opp fra stillingen på Teheran Universitet, opprettet Reza Baraheni en legendarisk workshop i sin egen leilighet. På tirsdager ble det undervist i moderne og postmoderne filosofi og litteraturteori, og på torsdager var det poesiopplesninger og diskusjoner. Gruppen kalte seg «språk-poeter» og hadde ikke så rent lite tilfelles med de amerikanske language-poetene: en nedbrytning av de umiddelbart kommunikative kvalitetene ved språket i et forsøk på å sabotere språket som middel for overføring av verdi, og dermed makt. Men Iran er ikke USA, og farsi er ikke engelsk. De iranske språk-poetene (som først i ettertid ble oppmerksomme på de amerikanske, de amerikanske kjenner fortsatt ikke til dem) spant videre på særlig de fonetiske kvalitetene som finnes i den iranske tradisjonen og i farsi og skapte en poesi som er melodisk og rytmisk basert enn deres amerikanske parallel.

Hooshyar Ansârifar deltok på Barahenis workshop. Langdiktet «Veien til Esfahan», med undertittelen «Moderato cantabile» har blitt beskrevet som en av de mest vellykkede tekstene fra denne gruppen, og også som et av de viktigste diktene som beskriver livsfølelsen til den generasjonen som vokste opp under Iran-Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988. Diktet består av syv avdelinger som alle bortsett fra en («Prosa») har titler hentet fra musikken. De ulike avdelingene er, kan man si, løst basert på ulike stemminger hentet fra iransk og kurdisk tradisjonsmusikk og ulike poetiske modi. De enkelte avdelingene preges av spesifikke toner (do, re, mi, fa, so osv.), uten at det dermed sagt er et dikt som streber mot harmonier i vestlig, temperert forstand. Så er også strengeinstrumentet tanbur en gjennomgangsfigur i diktet (tanburen akkompagneres ofte av rammetrommen daf, et av Barahenis mest kjente dikt tar utgangspunkt i l yden fra dette instrumentet). Men også Morteza Khan, en iransk utøver av det i utgangspunktet  europeiske instrumentet piano er viktig i diktet, i likhet med Madame Bovary og Pere Laiches-kirkegården i Paris.
Esfahan er en av de største byene i Iran, blant annet kjent for noen av de vakreste moskeene i verden, og byen hvor  Ansârifar vokste opp. Paradoksalt nok later «Veien til Esfahan» å lede bort fra Esfahan, først i retning Paris, og så i retning Kurdistan. Hvor dette diktet vil er ikke helt enkelt å si, men det  skaper, i likhet med de fleste av Ansârifars tekster, en symbiose mellom iransk, kurdisk og vestlig tradisjon, mystisisme og estetikk.

Sammen med Alireza Behnam redigerer Hooshyar Ansârifar for øyeblikket en rekke på 60 bøker med ny iransk poesi på forlaget Afraz. Han har tidligere blant annet redigert en rekke tidsskrifter, arbeidet som journalist og undervist i litteratur. «Veien til  Esfahan» kommer i norsk og dansk oversettelse ved Simon Bjørkman og undertegnede til høsten.

 

Paal Bjelke Andersen