Mazdak Shafieian (N)

En tidlig vinterdag

Mazdak Shafieians andre bok, Antwerpen (2011), kan med rette sies å tilhøre visjonsdiktningens område. Skjønt, det er ikke gitt hva dette området er, som litterært topos betraktet. Hva kjennetegner et visjonsdikt? Typiske trekk? Nei, det typiske kan like gjerne være det atypiske: at det vi måtte holde frem som et eksempel unndrar seg kategorien, og følgelig rokker ved det fundamentet vi i mangel på en bedre betegnelse abstraherer og kaller eksemplets makt. Visjonsdiktet er ingen idéhistorisk lyskaster, dets funksjon er ikke å lyssette det området det tilhører. Og apropos lys: kan hende er det maktpåliggende å unngå denne koblingen mellom lys og visjon. Hvordan kom lyset inn i bildet? Hvorfor har vi lagt oss til den vane å forestille oss den visjonære – seeren – som en opplyst skikkelse? Maktpåliggende. Og likevel, før vi får sukk for oss: lyset kommer inn i bildet. Antwerpen innledes med følgende to strofer: «En tidlig vinterdag; / Paris, rue Jean-Pierre Timbaud, januar 2006, / morgengry, gyllen lød, gaten var / opplyst av gatelykter og lamper, kulørte / lysapparater i vaseform, fragmentariet // av en by, sydd sammen av metrolinjer og kanaler – rør, / åpne avløp og ganger, ledninger: rotsystemets moderne habitus.» Solen er i ferd med å våkne, det gylne viser seg – bokstavelig talt – i et spenn mellom den såkalte naturen og den såkalte kulturen: morgengry og gate. Deretter gatelykter, lamper og lysapparater – som om solen ikke strekker til, ja, som om lyset må ha hjelp for å kunne lyse. Det gryr av dag, men i 2006, «i vår tid», har lyskilder lenge vært et spørsmål om elektrisitet («kultur»). Gaten. Byen. Er dette Paris? Er dette rue Jean-Pierre Timbaud? Et område det er mulig å lokalisere, mulig å identifisere? Nei, ikke på en tidlig vinterdag. Lyset er ingen overordnet metafor; lyset kan like gjerne være en del av fragmentariet, eller, for å si det mer bastant, og med lysets egne abstrakte ord: fragmentariet belyser lyset. Vinteren er et like viktig «kjennetegn» – vinteren og dens litterære historie: historien om forskjellige former for ironi. Bør vi dvele ved dette litteraturhistoriske «kjennetegnet»? Våger vi, her og nå, å fremsette den påstand at diktets første verselinje – første visjonslinje – bringer bud om en form for ironi? Eller vil en slik påstand være ensbetydende med å ta en litterær referanse – og i dette tilfelle også en genremessig referanse – for gitt? Igjen: fragmentariet, dette ene ordet som inngir forestillinger om et samlingssted, et arkiv, en utstilling, et museum, et bibliotek … Hvor mye kan fragmentariet romme? Hvor mange fragmenter? Referanser? «[…] fragmentariet av // en by, sydd sammen av […]»; det er her vi for alvor får øynene opp for visjonens «kjennetegn»: her, på det stedet der diktet lar ideene fare og åpner for sansning, ren sansning. Tingene – tingene og en høyst materiell verden – gir seg til kjenne. En visjonær fremstilling av materien? Eller en materiell fremstilling av visjonen? Vi ser ikke bort fra at ironien krever sin rett og sier både det ene og det andre – en tidlig vinterdag, mens solen er i ferd med å våkne.

 

Leif Høghaug