Øyvind Rimbereid

Norsk // English

Øyvind Rimbereids tre første prosabøker kan sees som et triptykon. Det som utforskes i novellesamlingen Det har begynt (1993), romanen Som solen vokser (1996) og novellesamlingen Kommende år (1998) er nærværets betingelser: sporet av minner, historieskrivningen og fremtiden.

Disse tre sfærene kan forenkles til spor, tolkning og ansvar. I husenes romslighet, i fotografienes spor av lys, i den svært gamle bevissthetens fragmenterte følelse av identitet taler noe, for det første, til oss om det som gikk bort, det som gikk for seg, det som pågikk og etterlot seg spor.

Noe i de betydningene vi kan tolke frem fra det hendtes arkiv taler, for det andre, til oss om historiens stadige forvandling og omforhandling; om dens eksistens i en uavsluttet videreføring av fortellinger på ulike skalaer. Og noe i fremtidens gestalter, slik de avtegner seg på den smale horisonten mellom utopi og dystopi, taler, for det tredje, til oss om ansvarets urgamle oppdrag: å gi svar, å aksle en byrde, å anrope en ukjent, å avvente daggryet eller skumringen.

I begynnelsen av Det har begynt, debutboken, fins novellen «Mot sør». Et ungt par med et barn i en bil stanser ved en bensinstasjon. Noe forskyver seg i kvinnen. Hun låser seg inne på toalettet og nekter å komme ut. Mannen snakker til henne gjennom den tynne døren, men lykkes ikke i å overtale henne. Til slutt stenger stasjonen. Mannen kikker inn og ser den stengte døren som leder inn til det trange rommet der han tidligere har stått og snakket med henne.

En annen novelle, «Utsikt om kvelden», fortelles av en yngre mann som har mistet sin elskede. Han besøker en gammel dame som er på vei til å bli dement og forgjeves forsøker å sortere sine fotografier som allerede, inni henne, har brent i glemselens ild. Novellen slutter med at fortelleren føler seg røntgenfotografert av været. Han åpner vinduet mot snøfallet og konstaterer: «Det er samme snøen hele tiden, og det er det ikke. Det er så virkelig. Det snør gjennom meg.»

Fotografimotivet dukker opp igjen i romanen Som solen vokser. Rammen er en sår parrelasjon: Kvinnen er gravid og opptatt av sin kropp, mannen har nesten sluttet å kommunisere med henne, opptatt som han er, på sin side, med en plagsom historisk studie av Utslettelsen. Nærmere bestemt har han blitt fanget av gåten Franz Strangl, kommandant i Treblinka. Han var deprimert hele tiden, sier biografiene, og kunne bare glede seg når konen og døtrene kom på besøk og bodde hos ham sommerferien 1942, på et pensjonat med utsikt over leiren.

Fortelleren i Som solen vokser er arbeidsløs, men har jobbet flere år på en hurtig-fotolab. I en viktig passasje skildres en opplevelse han fikk av at fotografiene som gled forbi øynene hans alle var uten fortid. Fortelleren søker etter den virkeligheten som er bildenes fortid, som ville være umulig å forestille seg om ikke bildet hadde en fortid, som samtidig er selve forutsetningen for at bilder skal ha den fortidighetsdimensjonen meningen deres stiger frem for oss fra. Jeg leser videre om fortelleren og kvinnens forsøk på å holde sammen til barnet kommer; om hans forsøk på å fuge sammen fortidens bilder til en sammenheng der opphavet deres skulle være mulig å gripe. Men jeg tenker hele tiden på en voksende masse av bilder i omgivelsene våre som alle mangler en fortid: digitale bilder uten bakside, slik et flagg mangler bakside.

Den tredje prosaboken, Kommende år, har altså ansvaret som erketema. På den andre siden av meditasjonene omkring spor, minner, rom og historie, handler det om å beskrive hvordan mennesker innbyrdes kan gjøre hverandre virkelige. Kanskje er et av de viktigste trekkene ved denne boken rett og slett den andres uutgrunnelighet som basis for mellommenneskelig kommunikasjon. Den store litteraturteoretikeren Wolfgang Iser har sagt at sosial kommunikasjon ikke vokser ut av opplevelsen av felles situasjoner eller forenende konvensjoner, men av det faktum at folk ikke kan erfare hvordan andre erfarer dem.

For å kunne delta i et samspill der man ikke speiler seg selv i andre, gjelder det derimot å kunne se seg selv uten speil. I begynnelsen av Kommende år har en mann falt ut av sengen om natten. Han befinner seg i en slags fullvåken sjokktilstand og tenker at de andre, ja, de ser man jo hver dag utenfra: «Men å se seg selv? Han åpnet øynene, løftet hodet og stirret inn i mørket. Plutselig. Han gikk der nede i butikken. Den blåsvarte buksen. I ett glimt. Synet av seg selv. Sånn ser du ut! slapp det ut av ham.»

Det er som om mørket for mannen som ligger på gulvet blir et fremkallingsmedium som ugyldiggjør Mikhail Bakthins kjente linjer om hvor umulig det er å se seg selv utenfra: «Jeg befinner meg», skriver den unge Bakhtin i Forfatteren og helten, «liksom på grensen til den verden jeg ser, og er i plastisk-malerisk forstand ikke av samme natur som den. Min tanke plasserer min kropp helt og holdent i den ytre verden, som en gjenstand bland gjenstander. Men det gjør ikke mitt virkelige syn. Det kan ikke komme tenkningen til hjelp ved å gi det et adekvat bilde utenfra.» Men i Øyvind Rimbereids novelle ser en mann seg selv i nattens mørke.

I Kommende år er hovedtemaene ansvarets forpliktelse, an-svaret, selve stemmen og de mellom-menneskelige forholdene. Det handler ikke lenger så mye om bilder uten fortid eller historisitetens gåter, men om mulighetene i det nye, fremvoksende Norge. Betegnende nok heter en novelle om nybyggingen av boligblokker «Andre tider». I en absurdistisk passasje i denne novellen hører fortelleren, gjennom et rør til vaskerommet, nabobygningens ingeniører snakke. Stemmene deres forvrenges til «pipende lyder»: «Som om de prater et hemmelig språk gjennom ventilen, et språk som bare er for dem som bygger der ute, for dem som vil se bygget reise seg.»

Senere i forfatterskapet, ikke minst i det forunderlige langdiktet «Solaris korrigert», skal vi møte fremtiden som språk, i en fortelling om den forestilte nordatlantiske sivilisasjonen i år 2480. Men alt i novellesamlingen Andre tider kan man lese følgende passasje «… den eneste måten vi kan sikre oss i årene som vil komme, er å tenke på dem som om de allerede skulle være her. At vi allerede bor midt i årene vi alltid bare har tenkt en gang vil komme. At vi allerede har blitt de menneskene vi alltid bare har tenkt vi en gang ville ende opp som…»

Den frasen gir siden gjenklang i Øyvind Rimbereids nye essaysamling. Som mot slutten i det omfattende essayet «Om det topografiske diktet» (2006), der utsikten over forfatterens hjemby Stavanger får ham til å spørre seg selv om han nå har erobret evnen til å se inn i fremtiden: «… et havlandskap der jeg med sammenknepne øyne innbiller meg å skimte en plattform, svakt gulflammende i skumringen. Som jeg nå kan se med mulighetens blikk? Som om det skulle kunne bli et liv også der ute, en dag under kår vi ikke kjenner, et liv dept ned i olda emti gassbrunnar.»

Disse «gassbrunnar» henspiller på det lange science fiction-diktet «Solaris korrigert», det drøyt førti sider lange titteldiktet i en bok som utgjorde et andre gjennombrudd for Rimbereid i 2004. Når boken av Norsk kritikerlag ble kåret til årets beste skjønnlitterære verk, sa Trond Haugen at titteldiktet er fantastisk blant annet fordi det er «en form for kontrafaktisk fremtidshistorie hvor poeten ikke bare krysser umulige tidsavstander, men også strekker seg på tvers av språkene.»

Nettopp derfor er «Solaris korrigert» ikke bare science fiction, men også, i minst like stor grad, language fiction. Både konkret og drømmeaktig. Den drømmeskriftlige inngivelsen hindrer ikke teksten i – om jeg får parafrasere solarisidiomet – å nedsenke en mengde «self-organizing greiparmar» i havet av tekster og løfte opp den ene poetiske urformen etter den andre fra modernismens bunnslam.

Diktets ordforråd består i stor grad av fantasifullt sammenføyde eller avhuggete elementer av norsk, engelsk, tysk, svensk, hollandsk og andre nordsjøspråk. I den 38 år gamle fortellerens munn utvikler denne språkmagmaen en elegisk energi som kan minne om tonefallet hos den T.S. Eliot som skrev Four Quartets, hvis innledende vers kunne vært et fint motto for Solaris korrigert: «Time present and time past/ Are both perhaps present in time future …»

Fortelleren, ansvarlig for et antall roboter på Nordatlanterhavets bunn, funderer på et tidspunkt over sin samtids teknologiske muligheter til å avbilde parallelle verdener, det vil si skape «pics af univrs parallell». Han forestiller seg dem som lynglimt av ufødt liv som er så tynne at de kan passere igjennom ham: «FLASH i flash af uborna life,/ uborna univrs gennom meg.» Liksom snøflakene i novellen «Utsikt om kvelden» faller «gjennom meg» ut av rommets avgrunn, krysses den tenksomme fortellerens bevissthet av gnister fra de livene som ikke ble til.

Også hans egen historie handler om det ufullbyrdete, i den forstand at det kan leses som en omstyrtet orfeusmyte. På et tidspunkt har han sett et røntgenbilde av sitt indre, tatt under sykdom. Han så da «TARMAR som strakk seg/ so open og so glatt/ gennom meg». Forstått som stemme blir han her identisk med sin underverden, hvormed de indre organgene dobbelteksponeres med de berømte linjer i Rilkes dikt «Orfevs. Eurydike. Hermes»: «Wie stille Silbererze gingen sie/ als Adern durch sein Dunkel. Zwischen Wurzeln/ entsprang das Blut, das fortgeht zu den Menschen». (Åpningslinjen i dette Rilkediktet, «Das war der Seelen wunderliches Bergwerk», er for øvrig et annet intertekstuelt «univrs parallell» som gnistrer til inne i «Solaris korrigert»).

Selv om fortelleren kjenner en trekning mot avgrunnen i det ytre rom, «vekk fra Systm Sol», er han mest opptatt med den menneskevennligere, beboelige formen for rom som noen ganger, etter Platon, kalles chora. Det rommet eksisterer som lengsel, håp og sanselig nærvær. Hans elskede heter ikke Evrydike, men Shiri, og er fotograf. Hun lever ikke i underjorden, men oppe i lyset, på land, og hun kommer ikke til å kunne følge ham når han tiltrer i sin nye tjeneste dypt nede på havbunnen. Der kommer han antakeligvis til å kopieres genetisk og leve sitt evige liv bortenfor stedene.

Men samtidig opplever leseren sterkt, og heri ligger muligvis diktets utopi, at fortelleren, forstått som språklig kropp, kan dele tyngdekraft med sin elskede. I en passasje sies det at når fortelleren og Shiri krangler, likner det på en utgravning av et fjell eller en kropp som har gravitasjon: «SOMTIIMS Shiri smerts meg/ vid bad bad ord. DET er ogso gravitation./ GRAVITATION er for Shiri/ ou fylla up noko emti/ i hennar self, vid wat hu kan grafa/ out af meg».

De tidlige novellenes temaer taler, gjennom romanen om kommandanten over den perverterte rasjonaliteten i Treblinka, om samtidens Norge og dets fremtid som landskap og som språk. Dette tiltaket videreføres lidenskapelig i Rimbereids senere poesi, der sted og setning synger gjennom samme lidende kropp.

Ulf Eriksson

Oversatt fra svensk av Martin Grüner Larsen

Tomomi Adachi

Jelle Meander

Caroline Bergvall

Redaksjonen

Ingvild Burkey

Silje Bekeng

Christian Bök

Jesper Olsson

Pedro Carmona-Alvarez

Henning Hagerup

Ellen Grimsmo Foros

Sindre Ekrheim

Simen Hagerup

Sofie Arneberg

Linn Hansén

Athena Farrokhzad

Martin Larsen

Lars Bukdahl

Karl Larsson

Redaksjonen

Leevi Lehto

Miia Toivio

Cecilie Løveid

Silje Stavrum Norevik

Mette Moestrup

Susanne Christensen

Fredrik Nyberg

Hanna Nordenhök

Øyvind Rimbereid

Ulf Eriksson

Cia Rinne

Leevi Lehto

Jacques Roubaud

Cathrine Strøm

SHARKS

Athena Farrokhzad

Aleksandr Skidan

Dmitrij Golynko

Kajsa Sundin

Athena Farrokhzad

Gunnar Wærness

Redaksjonen

Audiatur avholdes 27.-30. september 2007 for tredje gang i Bergen. Audiatur finner sted på flere arenaer, men hovedsetet vil være BIT Teatergarasjen.