Per Højholt

Norsk // English

Leste man danske aviser etter Per Højholts bortgang i fjor, fikk man et klart inntrykk av landesorg. Og det stemmer at Højholts inn-flytelse på den danske litteraturen gjennom de siste i hvert fall 40 årene neppe kan overdrives. Utover å være forfatternes forfatter er han folkekjær. Det bredere gjennombruddet skyldtes først og fremst Gittes monologer (1981), som ble innspilt på plate og ønsket i radioen og fremført overalt i landet av dikteren selv i en endeløs rekke av shows.

Højholts opptredener ble raskt legendariske – for den egne performative stilen som karakteriserte ham som forfatter, hvor tiden i skriften vektes over rommet, hvis man kan si det på den måten, for språket som språker og betydningenes stadige tilblivelse for øynene våre, i hodene våre, for at alt hele tiden er i bevegelse. Særlig gjennomført er det i de tre diktbøkene Min hånd 66 (1966), Show (1966) og Turbo (1968). Højholt er beslektet med en Gertrude Stein i den meta- og materialbevisste tilgangen til stoffet, i bruken av rytmiske gjentakelser og bittesmå forskyvninger som utløser gigantiske betydninger. Som i det berømte diktet fra Turbo, hvor Henry skøyter inn i landskapet, bukker og takker og går ut igjen, bare for å komme inn igjen på neste linje, men et nytt sted.

Landskapet er i seg selv et gjennomgående motiv i forfatterskapet; landskapet som vakkert, jovisst, men først og fremst som en scene, noe som alltid allerede er kulturelt iscenesatt, og altså i seg selv allerede agerer. Vi kan gå turer i naturen, men ikke bli ett med den, på samme måte som Henry, som aldri riktig blir integrert som språklig subjekt i landskapets tilblivelsesprosess, men simpelthen faller gjennom språkets gitterverk og ut over scenekanten, som Laura Louise Schultz har formulert det i Højholt-tributten Per se! som utkom som en spesialutgave på nypoesi.net i fjor. På samme måte sprang Højholt selv stadig utover scenekanten, med utvidelser av verket i kraft av sine mange forskjelligartede opptredener og eksperimenter med ulike medier, og idag kan man se Højholts praksis, i likhet med Dan Turélls, som en forløper for det som skjer i forfatterskap som Claus Beck-Nielsens og Pablo Henrik Llambias’.

Alt ryr som vatt i Turbo: tiden, alfabetet; ingenting er stabilt, allting er i forflytning og vi følger forflytningen, gjennom tekstene, som hele tiden fremstiller hull, permutasjoner, gjentakelser, forskyvninger, utelatelser og ombyttinger. For eksempel av s med f, som i gotisk skrift fort forveksles og her opptrer som en slags grotesk allusjon til det «old-skriftlige», samtidig som det introduserer en muntlighet, en slags lesping som er nødvendig å uttale for å kunne høre hva som skjer: «kun dødfmarte lefbifke fru irif macheelefen i poppel caravan flipper ud/firer og kanter fig fri af el el-tråde og floffer op fom et wat». Paradoksalt nok får Højholt også vist hvor vanskelig det er å ikke produsere betydning: å skrive noe som ikke kan forstås, det klarer man rett og slett ikke. Men hvorfor skulle man også det?

Højholts verk er omfattende og rommer blant annet den Beckett-inspirerte romanen 6512 (1969), poetikkene Cézannes metode (1967) og Intethedens grimasser (1972), og en rekke essays, som er samlet i Stenvaskeriet og andre stykker (1994), for ikke å snakke om Praksis-serien, som utkom i 12 bind fra 1977 til 1996 og rommer nær sagt hva som helst, blant annet noen Borges-inspirerte «blindgyder»; en slags romantiske, fantastiske fortellinger med en vri.

Da det erklærte hovedverket, som også skulle bli Højholts siste bok, den monstrøse romanen Auricula, utkom i 2001, hadde den vært underveis i mer enn 20 år. Den er på alle måter en vill og overdådig bok, som i sin langt utfoldete konsekvens har visse familielikheter med Rabelais, Joyce og Sterne. Den handler – grovt sagt og svært talende for forfatterskapet – om en rekke ørers fødsel i 1916 og deres videre ferd gjennom Europa og nyere europeisk historie. Og altså om lydhørhet i stadig bevegelse.

Martin Glaz Serup

Turbo på ordet tar utgangspunkt i tre av Per Højholts verk fra sist i sekstiårene, Turbo, Punkter og +1, med Turbo i forgrunnen. Tre bøker og bokobjekter, som rommer hver sin visuelle tilgang til poesien og språket overhodet, helt konkret. Punkter for eksempel ved å være trykt med hvitt på gjennomsiktig plast, ved å være utstyrt med spiralrygg og å mangle for- og bakside, noe som gjør det umulig å avgjøre hvor den starter og hvor den slutter. +1 ved like mye som en bok å være et billedhefte med ordbilder skrevet med skrivemaskin: mosaikker og mønstre som ofte setter lesbarheten og meningen på en hard prøve.

Turbo er den mest komplekse og gjennomkomponerte av bøkene. Som de to andre arbeider den med faste formmessige rammer for hver enkelt tekst – diktlinjenes lengde er betinget av sidebredden, om det så skal kreve noen forkortelser og utelatte ord underveis. Sammentrengninger, utfall, støy, grafiske forvrengninger og slåfeil av overalt avgjørende virkemidler:

og her forsvinder ,,her” og “ses”, “igennem” og
“teksten”, “og” og “ud” eller er det “ind” der
“forsvinder” her, “noget” mangler i hvert fld

(Fra Punkter)

Ordene er selv tekstens gjenstander, skulpturelle brikker som rokkeres og inntar nye positurer – oftest for full turbo. Hvis man skal «filmatisere» litteratur som dette, er man nok pent nødt til å gi hovedrollene til ordene. «henry» er et slikt ord, og jo nettopp ikke en person. Det er ordet «henry» som kommer inn fra venstre og beveger seg – nøyaktig som øyet – over siden.

Jeg har forsøkt å ta Højholt på ordet ved å innføye bevegelsen som element i disse tre bøkene – ved virkelig å la henry gå en tur – og ved å legge vekten på bruk av repetisjoner: “vi hviler i talløse gentagelser”. Jeg ble hjulpet godt på vei av lydverket Turbo – en space fiction (1968), som rommer forfatterens opplesning av store deler av boken. Turbo-platen setter beatet. Og samtidig møtes to vesentlige sider av Højholts forfatterskap: ordenes lyd og ordenes bilde.

Christian Yde Frostholm
Oversatt fra dansk av Audun Lindholm