That Winter the Wolf Came

Norsk // English

Alt som hører den politiske demonstrasjonen til får plass i That Winter the Wolf Came, Juliana Spahrs åttende diktsamling, men samtidig den første på forlaget Commune Editions, som hun driver sammen med Joshua Clover og Jasper Bernes. Politibiler, politiutstyr og politiordrer bryter inn i demonstrantgruppens snart stramme, snart skjøre sammensetning; boken beskriver hvordan det var å delta i Occupy Oakland, å være ett jeg og samtidig en del av en masse, men også sorgen etter at oppstanden har brent ut. Oljeøkonomiens kretsløp renner som blod gjennom boken: oljeutvinning, oljepriser, boring og brønner beskrives. Samtidig flettes fugletrekk, forurensing og foreldres omsorg for barn inn i tekstene, men alt i boken utgår fra Occupy-situasjonen. Metoden vi kjenner fra Spahrs foregående bøker er virksom også her: et vell av refererende fraser, koblet sammen til ulike konstellasjoner i lange, insisterende, setningsbaserte dikt, en stil et sted mellom Gertrude Stein og Inger Christensen. Spahr har alltid tatt for seg ulike livsformers gjensidige påvirkning og avhengighet, og selvfølgelig også den til tider livstruende antagonismen mellom disse livsformene. Men mens Spahrs tidligere har inntatt betrakterens distanserte blikk, er That Winter the Wolf Came en bok som i større grad står i stormen. Forlaget Commune Editions, som Spahr selv er medredaktør i, har ingen naiv oppfatning av poesiens politiske muligheter, men slår på sin hjemmeside fast at diktet aldri kan tilby noen «erstatning for konkrete former for politisk handling». Poesien kan derimot være «en følgesvenn til disse aktivitetene» – skrevet i kamp, og for å inngå i den videre kampen.

It was Non-Revolution. Or it was me. Or it was Non-Revolution and me. I was unsure what it really was. Maybe it was my thoughts. My thoughts at one minute about Non-Revolution. About the smell of Non-Revolution. Sweat, urine, sage, pot, rotting food, hay, all mixed together. Perhaps about Non-Revolution’s body. I am sure I am not the only one who has thought it exceptional, but I am also just as sure that by the standards of bodies, Non-Revolution’s is fine but not exceptional. That is the point. That is why NonRevolution is called Non-Revolution, why they have revolution as a possibility in their name but it is a modified and thus negated possibility so as to suggest they are possibly neither good nor fucked.

«I seem to write in a sort of improvisational form that our culture calls poetry more often than it calls it prose. I’ll keep doing it probably despite being nervous about its relationship to the state because there is no meaningful way to opt out of these relationships. I will also keep eating food despite being nervous about how the green revolution is destroying the environment. And I will also keep flying on airplanes despite… I wish I had meaningful choices. But until the borders go down (aka until there is no more capitalism), I don’t. But one of my interests in migrating birds, which seem to show up in my work more and more, is that they have got no interest in the Peace of Westphalia, no respect for its legacies».

– Utdrag fra brevveksling mellom Spahr og Sandeep Parmar, trykket i Tender #7 2016.

Juliana Spahr (f. 1969) er poet, kritiker og redaktør, bosatt i USA. Hun debuterte med samlingen Response (1996), og har siden gitt ut en rekke diktsamlinger og to romaner. This Connection of Everyone With Lungs (2005) ble oversatt til norsk i 2008. Fra 1993-2003 redigerte hun tidsskriftet Chain sammen med Jena Osman.

Commune Editions’ hjemmeside.
Commune Editions på Jacket2.
Utdrag fra That Winter the Wolf Came, «Turnt».
Interview with Juliana Spahr, Entropy december 2015.

Carina Elisabeth Beddari