Tom Leonard

Norsk // English

Tom Leonard (f. 1944) fra Glasgow, debuterte i 1969 med samlingen Six Glasgow poems. Samlingen, skrevet på fonetisk arbeidersosiolekt, var en klar beskjed om at dette var en forfatter som stod i kontakt med andre krefter enn «the establishment» i kulturlivet. At Leonard stadig velger å publisere bøker som sprer seg over ulike genrer – avisartikler, foredrag, brev, slapsticktekster (gjerne illustrert av ham selv), monologer (for dans) og dikt – og som handler om alt fra avantgarde-billedkunst, via strikking, til krigen i Jugoslavia, understreker at vi har å gjøre med en poet som står et stykke på siden av den tradisjonelle diktverkstanken. Leonard er en retorisk bitende forfatter, både i saklig og i poetisk form. Det forteller sitt at diktsamlingen Intimate voices: Selected works 1965 – 1983 ble fjernet fra skolebibliotekene samme år som han mottok prisen «Scottish book of the Year Award”. Skjønt, noe politisk dyr vil han ikke betegne seg som. Det handler heller, sier han, om å leve i et så pressende og løgnaktig samfunn at en til slutt føler seg tvunget til å forsvare seg gjennom språket. For selv så sarkastisk, ironisk og konfliktorientert denne poeten er, synes forfatterskapet hans først og fremst å rette seg inn mot mennesket, altså mot det filosofien av i dag gjerne omtaler som «nakent liv”. Ja, Leonard har en sjelden vilje til å skrive fram det som måtte angå mennesket – og alltid i et gyldig og relevant språk. Temperamentene veksler: latter, hat, smerte og omsorg. Det gjør også de tematiske nivåene. Når Leonard skriver om det helt basale – øl, penger (og tyveri), shopping, familieliv, arbeid og slit – gjør han det aldri uten samtidig å skape dialog og refleksjon omkring emnene. Han løfter fram en slags hverdagslivets filosofi. Som det heter i «nora’s place», den lavmælt desperate diktsyklusen som gir stemme til ei middelaldrende kvinne i Glasgow: «soon it will be / the familiar footsteps / time      sometimes from the / bottom of the stairs the / voices drift up (…)  the wave. / people are coming home. / home to / the place that has not existed / these past hours». Konkret refleksjon, ja. Men selv om tenkemåten til Leonard springer ut av materialisme og kollektive innsikter, kan diktene hans like godt gå mot det reint værende, og det med større tyngde og nærvær enn hva de fleste spirituelle og åndefulle poeter evner. Det er tankediktning, dette. Det er tankediktning som søker forbi all idealisme og eskapisme, med det mål å stå i de menneskelige grunnvilkårene, uansett hvilken situasjon det handler om, uansett hvilket praktisk eller filosofisk nivå disse måtte befinne seg på – og uansett hvilket språk det måtte kreve. I fjorårets utgivelse, access to the silence, kan vi lese: «to feel part of the silence that is part of that which shares you and not-you / to feel not liable to be attacked at an ontological level.» Å tåle stillheten, å tåle den tomme skyggen bak våre liv – og av den grunn ikke tåle handlinger og krefter som forhindrer oss i dette. Dét er Leonards poetiske horisont. Men så er han da også, ifølge den eldre dikterkollegaen Edwin Morgan, en poet med «power».

Siste utgivelser: On the Mass Bobing of Iraq and Kuwait, Commonly Known As ”the Guld War” with Leonard’s Shorter Catechism (1991) / Places of the Mind: The Life and Work of James Thomson (1993) / Reports from the Present / (1995) / access to the silence (2004)

Øyvind Rimbereid