Tomomi Adachi

Norsk // English

«Hvor går grensen mellom rent vokale lyder og meningsfulle begreper? En leende stemme fungerer som et tegn, men er ikke et ord. Hvor går grensen mellom meningsfull lyd og nonsens? I det øyeblikket et opptak av en opplesning forvrenges, mister setningen sin mening. Den forvrengte lyden vil da ha tegnets funksjon. Disse grensene manipuleres bevisst i komposisjonen min.»

Slik introduserer Tomomi Adachi komposisjonen Kana i Leonardo Music Journal 15 (2005). Sitatet er også ganske beskrivende for hans øvrige arbeider. Tomomi undersøker grensene. Mellom musikk og poesi, mellom kontroll og kaos og mellom tegn, støy og stillhet.

La oss si at Tomomi er en musiker, en komponist.

Han studerte filosofi og estetikk på Waseda Universitet i Tokyo og begynte å skrive og fremføre musikk og lydpoesi på et tidlig stadium. Han er også grunnleggeren av «Adachi Tomomi Royal Chorus», et såkalt punk-kor. Forestill deg halv-kontrollerte rop; stemmer fanget i en musikalsk labyrint – i sentrum for en eksaltasjon av vokale teknikker.

La oss si at Tomomi er en oppfinner.

Han liker å utforme sine egne instrumenter. Instrumentet tomomin er basert på begrepet theremin og betyr noe slikt som «moro i en liten boks». En kan i realiteten leke med alle typer metall som kobles til forsterkere. Utover dette lager Tomomi også sine egne synthesizere. I sin søken etter en annen lyd. Også en søken etter kontroll? Ikke egentlig. Han later til å like det når uforutsette ting oppstår under en fremføring. Han kontrollerer knappene, men fra tid til annen overrasker knappene ham og tvinger ham til å lete etter andre muligheter.

La oss si at Tomomi er en videokunstner, eller heller en kunster. Det visuelle aspektet ved opptredenene hans er svært viktig. Derfor begynte han å ta dem opp for å kunne forbedre effekten. En ting fører til en annen. Nå lever installasjonene hans sitt eget liv.

La oss si at Tomomi er en filosof i lyd, bilder og bevegelser

La oss si at han er godt selskap.

Hans fremføring med stemme og en infrarød sensorskjorte (ytterligere en av oppfinnelsene hans) er en fascinerende opplevelse. Først synger han. Deretter tar han på seg en mikrofon og sensorskjorten. Så får man en høre et fyrverkeri av lyd – hvor ikke en eneste tone er innspilt på forhånd. Fremføringene hans er en form for strukturert improvisasjon som ender på tilsvarende måte som de tok til: han bretter skjorten forsiktig sammen mens lyden fremdeles er på. Kan dette være en svært skjør form for anarki?

Som musiker presenterer han ikke bare sitt eget verk. Han pleier også å fremføre verk av andre japanske lydpoeter (både samtidige og avdøde). Seiichi Niikuni er definitivt en av Adachis favoritter. Denne visuelle poeten har vært et velkjent navn blant kolleger i vest fra 60-tallet av. Seiichis visuelle poesi har blitt vist på flere utstillinger og han har blant annet arbeidet med fonetisk poesi sammen med Pierre og Ilse Garnier.

En kan si at Tomomi er en ambassadør for japansk lydpoesi. Det første japanske lyddiktet ble ifølge Tomomi skapt – under innfytelse av russisk futurisme –av kunstneren Hide Kinoshita i 1924. Ved siden av dette diktet fremfører Tomomi lydpoesi av Shirouyasu Suzuki, Toru Haga og Hideki Nakazawa.

Tomomis interesse begrenser seg imidlertid ikke utelukkende til lydpoesi. Han har også vært opptatt av komponister som John Cage, Cornelius Cardew og Dieter Schnebel. Han har introdusert Kurt Scwhitters berømte Ursonate i hjemlandet. Og han har samarbeidet med Jaap Blonk, Carl Stone, Akira Sakata, Yoshihide Otomo – for å nevne noen.

Tomomis tsunami av lyd er fremdeles bare i startfasen.

Mer info: http://adachitomomi.com

Jelle Meander

Oversatt fra engelsk av Martin M. Sørhaug