Arne Østring

Norsk // English

I Arne Østrings (f. 1961) tre bøker møter leseren ulike bevisstheter som hele tiden trekker til seg noe nytt fra det som er utenfor dem, og forteller og fortolker gjennom en turbulent tanke- og forestillingskraft. Flere av tekstene har overskuelige og gjenkjennelige situasjoner som utgangspunkt, men langt de fleste utvikler seg til å fare energisk av sted gjennom språklige irrganger og assosiative luftrom. Når selvmotsigelser og kontraster florerer, i motiver, tema og holdninger som kommer til uttrykk – resignasjon og munterhet, følsomhet og kynisme, det store verdensrommet og dagliglivets fortredeligheter – er det sannsynligvis fordi tanken øker sin bevegelighet når ytterpunkter spilles mot hverandre. Østrings uventede sammenstillinger og perspektiver fører til friksjon og forstyrrelse, og ikke minst i dette befinner forfatteren seg hinsides klokmannspoesien og den forsonende naturlyrikken, som fortsatt utgjør markante innslag i den norske bokheimen.

Østrings tekster er gjennomgående overraskende og fulle av egenartede påfunn. Årets utgivelse, Blind, dreier i mangt og mye rundt det tradisjonsrike poetiske motivet lys/mørke, men da gjennom f.eks. en skrudd, kosmisk skapelsesberetning og et langt assosiasjonsritt om TV-titterne – disse, altså oss, er kanskje «festa i et album med usynlige nåler, eller anbrakt på glassplater, der det flimrende skjæret er laboratorielamper og vi objekter under objektiver, inn og ut av fokus som utkast, utydelige visjoner, fjernsyn.» Senere kobles motivet med noen poetologiske antydninger i en paradoksal slapstick: «En soler seg i mørket. Ved sitt svarte campingbord sitter en under parasollen, innsmurt med nattkrem og med gjenmalte briller over en bunke partiprogrammer, nynnende på en poplåt: ‘I’m looking for something/ something so hard to find/ that it can only be seen/ by the eyes of the blind/ in the middle of the night’.»

Tonen i tekstene er like ofte full av patos som kjekkasfakter, men kan også være uanstrengt og plutselig down to earth: Etter spørsmålet «hvordan har jeg havna her?» kommer en parentes: «(Svar: Jeg reiste hit.)» Det eksistensielt desperate utbruddet møter et nøkternt svar, med komisk effekt. I en annen tekst får Tor Ulvens «videokamera av ord» (Gravgaver) – en metafor som gjennom å betegne en tilstand som overskrider det menneskelige sier mye om Ulvens tema – en mer kroppslig og humoristisk motpart, der dikt-jeg’et beskriver seg selv som «et videokamera av kjøtt og flesk osv.»

Etter hvert som man leser seg inn i Østrings univers, blir det tydeligere og tydeligere at tekstene kretser om en tomhet som jeg’et streber etter å fylle. Forfatteren fører sammen en illusjonsløs holdning til tilværelsen og ekspansive betydningsspill – man kan bli svimmel av mindre.

Utgivelser: Hvis du så deg rundt en dag (1992) / Bratt som en stuevegg, glatt som ei glassrute (2000) / Blind (2003)

Audun Lindholm