Cathrine Grøndahl

Norsk // English

Med Riv, ruskende rytmer (1994) slår Cathrine Grøndahl (f. 1969) ned i norsk poesi med en frisk, ny stemme. Hun skriver en nærmest eksplosiv og livsbejaende poesi: ”Kom venninner,/ la oss våge oss utpå! Kom/ fram, kom, la oss leke snåledyr og/ fabulere over hverandres snabeltanker!” Grøndahl skriver ut en nittitalls-ny, in-your-face poesi som ikke har tid til baktung poetologisk navlebeskuelse, men som skynder seg med å fastlå poesiens frigjørende kraft i motsetning til dagligspråkets ”pluddermudder” (frigjøringskarakteren understrekes ytterligere ved at enkelte dikt er eksplisitt feministiske.) Med neste samling, I klem mellom natt og dag (1996), fortsetter hun sin optimistiske språkpraksis i et minst like ujålete og affirmativt stilleie. Det som slår meg mest med Grøndahls tidligste samlinger er deres umiddelbare anvendelighet, – det er som diktene mistrives mellom permene og vil ut i verden.

Med Grøndahl på lomma motiveres leseren såvisst til å ta opp en donquijotisk kamp mot vindmøllen (les: tingenes varekarakter og det tingliggjorte hverdagsspråket). Den fremadstormende stemmen, som skrives opp på språkets barrikader, uttrykker på mange måter en nærmest revolusjonær tendens. Tekstene er åpne, fremadskuende, – ja, i en nesten nietzscheansk ånd, påkaller de et kommende folk, som, etter at man har kastet av seg tomgangs-språkets åk, kan boltre seg i et fritt og tøylesløst fellesskap med andre likesinnede. I den første samlingen er diktet Fortæring symptomatisk i dette utopiske henseende: ”Legg bladgull i munnen/ når treet skjelver i røttene/ Gi navn til lengslene/ når de flykter som herreløse bikkjer// Si Vi Da.”

Nå skal det likevel sies at Grøndahls tidlige poesi ikke er så samstemt og naiv som det kan høres ut som her, – det finnes en rekke urytmiske elementer i de to første samlingenes revolusjons-ruskende rytmer også, rytmer som i sitt avvik forespeiler de senere samlingenes mer sobre, modne, samlede og – samlende format. Når Det har ingenting med kjærlighet å gjøre (1998) ser dagens lys er det nemlig et helt annet landskap Grøndahl snakker til oss fra. Ikke bare har hun har fått en klarere dagsorden, men diktene er også mer synkroniserte og fokuserte enn tilfellet var med de – mer fragmenterte – førstesamlingene. Likevel er det ikke før årets strålende Lovsang at Grøndahl trer frem med en fullmoden stemme: her er humøret og det affirmative fra det første diktsamlingene tilbake, på samme tid som nødvendigheten av en dagsorden og et klarere definert poetisk prosjekt (som viste seg i forrige samling) fortsatt gjør seg gjeldende. Her ser vi omrisset av en skrivemåte og en poetologisk refleksjon som gir uttrykk for at den rene undersøkelsen av et fenomen (som kjærligheten i forrige bok) endelig har funnet et uttrykk som harmonerer med den tidlige Grøndahls ”ja” til livet.

Utgivelser: Riv Ruskende rytmer (1994) / I klem mellom natt og dag (1996) / Det har ingenting med kjærlighet å gjøre (1998) / Verden i dag. En bruksanvisning (red.) (2000) / Lovsang (2003)

Kjetil Røed