Christian Refsum

Norsk // English

Å lese Christian Refsum (f. 1970) sine tekster er som å åpne kinesiske esker – resolutt har han innstilt språket i desautomatiserende-reflekterende modi, og bestemt inviterer han inn i sin fremskriving av nye sider ved verden og tingene i boks etter boks. Likevel oppfatter jeg ikke denne nysgjerrigheten som noen oppskriftsmessig fremgangsmåte – han vender ikke på verden bare fordi han er nysgjerrig eller fordi han vil finne ut hva som er inni – nei, han vil faktisk vise oss noe. Denne undersøkende gesten, som språket gror langs, har uansett en egen letthet som lar tingene beholde sin egen tyngde.

Språket graviterer altså snarere mot tingene, enn mot noe program eller utenomlitterær dagsorden. I den usedvanlig stødige (og noe oversette) debuten, novellesamlingen Transport (2001), er erhvervelsen av et nytt blikk nært knyttet til metamorfoser. Skikkelsene i boken gjennomgår, ofte via en konkret gjenstand, forandringer som stiller dem selv og omgivelsene i et nytt lys. I mange – de fleste – av novellen er forandringene tilsynelatende små. Ikke desto mindre viser de seg å ha en gjennomgripende effekt – selv om sammenhengen ikke alltid er like lett å få øye på. I åpningsnovellen «Sommer», som omhandler et barn-far-forhold, bidrar det barokke, og (for sønnen) uutholdelige, synet av farens testikler og penis (som henger på utsiden av den faderlige shorts) til at han, i løpet av kort tid, tvinges inn i de voksnes rekker. Hovedpersonen i «Forvandling» gjennomgår en mer formidabel metamorfose da han plutselig finner ut at han har blitt kvinne. Det er en upretensiøs, uredd, men også svært reflekterende og humoristisk forfatter som står bak disse forvandlingene.

At Refsum også behersker diktformen viser han i årets Offbeat/Nye dager, hvor undersøkelsen av tingene og persepsjonsfornyelsen finner en litt annen form og rytme. Likevel: med nesten gutteaktig iver plukker han ting (setninger, tilstander, etc.) fra hverandre – og setter dem sammen igjen (om enn på nye måter) – samtidig som han boltrer seg i de mulighetene for raske sceneskifter og identitetsforskyvninger poesien åpner for: ”øynene hjemsøkes av nye ting/ en verktøykasse, en plankehaug/ Vi leter etter linjer og brudd.”

Den lekende attityden Refsum oppviser i Offbeat/Nye dager, skiller seg derfor fra Transport på en avgjørende måte: her er han koblet av fortellingens modus. Slik jeg leser Refsum er han, når han ikke er forpliktet overfor narrasjonens maskineri, i sitt rette element. Her kan han klippe og lime som han vil og – ikke minst – gjøre det han kan best: øve seg i spørsmålets kunst og få oss lesere til å tenke, og se, på nytt.

Utgivelser: Transport, noveller (2001) / Offbeat / Nye dager (2003)

Kjetil Røed