Ingvild Burkey

Norsk // English

Hva det handler om? Det handler ikke. Det er voksende hull, i himmelen, i bakken. Ting faller ned i det. Trær, hus, dyrearter. Tid. Det vi pleide å kalle skapelsen. Inntil vi også ble en dyreart. Hvem sin skapelse er dette egentlig. Ikke min. Et hull sier jeg, og det vokser. I himmelen. I bakken.

Det er krig i den samme verdenen som vi er en del av. Det kan være vanskelig å huske, vandrende gjennom finérduftende utstillinger på Ikea, over en tallerken spaghetti bolognese med Gullrekka summende i bakgrunnen, sittende i gresset i parken, med en hvitvin, en Tivoli-radio, ungdom med frisbee.

Og så er det likevel krig; i Irak, Sudan, Palestina, kriger vi aldri får høre om, kriger vi ikke vil høre om.

Ingvild Burkey minner meg på dette med sin siste utgivelse, prosasamlinga Intervju med den hjemvendte helten (2002). Og det på en nådeløs, ganske brutal måte: «det var ingen tid for veldedighet, ingen av oss var den vi kunne være, med litt anstrengelse, så vanskelig i disse dager å mobilisere.»

Burkey har arbeida i flere afrikanske land og vært menneskerettighetsobservatør i Bosnia i tre år, fra 1997 til 2000. Det politiske engasjementet er tydelig allerede i debuten, diktsamlinga Torden i søvne (1994), vi kan skimte det i romanen Falsk pike (1997), før det settes i sentrum i den siste utgivelsen hennes, der de korte prosatekstene spenner over vår tids store spørsmål. Selv har Burkey sagt i et intervju med Dagbladet at Intervju med den hjemvendte helten er skrevet i spennet mellom to tilsynelatende motpoler: «drømmen om, lengselen etter, flukten mot friheten på den ene siden, vår tids masseutryddelser på den andre» (26.04.03). Med et slikt todelt fokus får teksten en massiv bevegelseskraft: å lese dette er som å sveipe over kloden i et helikopter, mens en tung dunst av olje, av sjø, eksos, krutt, blod og aske stiger opp og fyller lungene dine.

I Torden i søvne kan vi ane et vagt ubehag, en slags dissonans, noe uidentifisert som murrer fra innsiden: «Pauker, basuner, torden i søvne / Drømmer den voldsomme rytmen i pusten / river lungene opp, sliter stumper fra strupen.»

Falsk pike sirkler rundt en enkel fortelling om en ung kvinnes isolerte tilværelse på en avsidesliggende øy. Igjen dette ubehaget, en melankoli, et forsøk på å distansere seg, finne de eksakte målene for avstander; umuligheten i dette. Romanen er fragmentert i uttrykket, blir liggende i deg som en stemning mest, en tanke om savn, et minne om slike ting vi oftest forbinder med stillhet.

Med prosaen i Intervju med den hjemvendte helten finjusterer Burkey språket sitt, konsentrerer det. I en form som kunne kalles kortprosa – kortfattet, konsis, rytmisk, med store assosiasjonssprang. Mye av den yngre, norske litteraturen har de siste årene blitt beskyldt for å være for innadvendt, lukket rundt et forvirret, forsmådd jeg, han eller hun; beskyldt for ikke å våge å si noe om noe større, ta inn over seg at det finnes en verden utenfor den enkelte kjærlighetssorgen, den enkeltes ensomhet. Burkey, derimot, utfordrer forestillingene om hva det er mulig å uttrykke i en knapp kortprosaform:

Vi trasket sakte mot grensen, holdt hverandre i ermet og plystret lydløst, mens vi forsøkte å huske de magiske dyrene vi en gang hadde sett skåret inn i huden vår, i våre velgjøreres drømmer. Den gang visste vi ikke at vi var skapt for å dø ut.

Burkey spenner opp store lerreter, skriver om det globaliserte samfunnet, strukturell undertrykking, om krig, forfølgelse, masseutryddelse. Trekker linjer, i løpet av en knapp halvside, fra tennisbaner via forretningslivet, overbefolkning, tyktflytende blod, til mennesket, mennesket som maskin:

Tennisbaner ved middagstid, entropi i forretningslivet. Har du lagt merke til hvordan håp siver ut av alle transaksjoner slik osonet siver ut av den vidåpne, hvite himmelen? Har du lagt merke til hvor stille det har blitt? Har du lagt merke til hvor overbefolket verden er […] Har du lagt merke til blodet? […] Halvparten blod, resten av tida kjønnsorganer. Tykke røde og seige. Som maskindeler.

Og hun gjør dette med brutal eleganse, alvor, tyngde. For nettopp så sammensatt og innfløkt er verdenssamfunnet, at disse linjene kan trekkes, men de kan være vanskelige å få øye på, enkle å skjule. Burkeys tekster røsker i dem så de blir umulig å se bort fra.

Med Intervju med den hjemvendte helten antar ubehaget mer konkrete former enn i Burkeys tidligere verk. Hun spiller på et stort register i form og tema, beskriver de skjulte koblingene mellom våre liv og andres smerte, tilslørte maktmekanismer, hul ensomhet, den konstante murringen. Det er dystopisk, verden er på randen av undergang, tonen er mørk, men undrende; har ikke gitt opp, ikke helt. Gjennom hele boka er det som om en alarm går i bakgrunnen, en dyp alarm man såvidt kan høre over den store hvite støyen, men som likevel alltid er der, ringende og uten nåde for det bevisste mennesket: «Jeg oppdaget at man kan gråte og likevel fortsette å tenke i vanvittig hastighet.»

Silje Bekeng