Så langt har Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972) utgitt tre diktsamlinger: Helter (1997), Clown Town (2002) og Prinsens gate (2004). Videre har han skrevet en roman og et bind med essayistikk, redigert flere årganger av Cappelens debutantantologi Signaler og sittet i redaksjonen av litteraturtidsskriftet Vagant. I tillegg er han med i bandet Sister Sonny, der han skriver tekster, synger og spiller diverse instrumenter. Vi har altså å gjøre med en utpreget allsidig begavelse, noe som betones ytterligere av Carmona-Alvarez’ dobbelte kulturelle forankring. Slik navnet antyder, er han opprinnelig fra Latin-Amerika, dvs. fra Chile, men han flyttet til Norge i 1983, etter at tilstandene var blitt ulevelige for familien hans i Pinochets diktaturstat. Elleveåringen gikk raskt i gang med å lære seg norsk – noe han selv fortalte nærmere om i et intervju i Dagbladet 4/4 2005:
Jeg ville ikke være en idiot, så jeg satte meg ned og lærte norsk helt fra grunnen av i en alder da jeg skulle brukt tida mi på andre ting. Jeg oppdaget potensialet i språket, hvor elastisk det er, hvordan det er mulig å løfte opp banaliteter til et poetisk univers. Jeg har aldri tenkt at norsk er utilstrekkelig.
Carmona-Alvarez er følgelig systematisk tospråklig, men det vil ikke være riktig å påstå at han skriver ”latinamerikansk lyrikk på norsk”. Han er en norskspråklig lyriker som anvender sin egen unorske bakgrunn til å berike det språket han har valgt å uttrykke seg på og som i diktene sine sammenfører en lang rekke kulturelle impulser – latinamerikanske, nordamerikanske og europeiske. Blant hans erklærte forbilder finner vi Pablo Neruda, Julio Cortázar, Leonard Cohen, Bob Dylan og Lars Saabye-Christensen, men det er også nærliggende å trekke frem navn som Walt Whitman, Rimbaud, D.H. Lawrence, César Vallejo, Vicente Aleixandre, Hart Crane, Dylan Thomas, Inger Christensen, Pentti Saarikoski. Det dreier seg i all hovedsak om forfattere med et ekspansivt, ekspressivt, tidvis hymnisk språk, og Carmona-Alvarez’ egne dikt er da også pågående og henvendende, kjennetegnet av en lidenskapelig ambivalens overfor en verden hvor poeten både føler seg fremmed og hjemme. Slik lyder titteldiktet i debutsamlingen:
helter
Jernbanen og rusten er fra 1846. Jeg står kald og stille, i denne
ørkenen av lyder, under kulden fra måner og stjerner. Begge
føttene blant metaller. Franske, italienske. Disse ruinene har
mitt etternavn og rusten sitter i halsen og spiser stille. Jeg
husker han som lærte bort barndom, elektrisk i språket med
titusener av flagg på skuldrene. Svartøyd, mann. Helt.
Og jeg husker ikke. Hendene hans, røde som støvet fra
England, Tyskland.
Jeg tenker lenge på dette:
at jeg er i ferd med å bli en luftspeiling.
Man skulle tro at en 25-åring som skriver dikt av denne typen, allerede har funnet sin endelige form, et inntrykk som befestes av resten av boken. Inntrykket befestes imidlertid ikke av de to neste diktsamlingene til Carmona-Alvarez, for selv om den lyriske stemmen fra debutboken fremdeles er gjenkjennelig i Clown Town og Prinsens gate, er det her åpenbart at poeten gjør opprør mot sin egen tidligere uttrykksform. Forskjellene på diktsamling én og to er svært iøynefallende; mens Helter er på knappe 47 sider, svulmer Clown Town opp til 172; mens debuten består av uhyre velpolerte – skjønt eksplosive – dikt, er oppfølgeren språklig røffere, ofte utstudert sleivete i sin omgang med virkemidlene; mens det lyriske subjektet kan virke eksklusivt og nesten arrogant i den første diktsamlingen, blir det inkluderende og oppsøkende i den neste. Diktene får nå dessuten både et mer episk og et mer fragmentert preg; Carmona-Alvarez forteller historier eller brokker av historier, og det er neppe helt uten betydning at han et par år før samling nr. to hadde utgitt romanen La det bare bli blåmerker igjen. Annen halvdel fra et dikt i Clown Town kan gi et hint om den forandringen som har funnet sted:
ansiktene velges
slik navn velges fra listen
jeg glir lett inn
og ut av kroppene landskapet, som alltid
trofast elver flater ut breddene
der vi vasker hendene, det blødende tannkjøttet
beskriver også
episoder inngående med munnen
ingen ser oss slik, ingen arver våre syn, og vi
vi er deg
Fornemmelsen av individets flyktighet går igjen fra Helter. Jeget ”er i ferd med å bli en luftspeiling”, og ”ingen arver våre syn” – men jeget er nå i langt større grad enn før blitt kollektivisert, slik det også er i samling nr. tre. Avslutningen på diktet fra Clown Town minner om en vri på Whitmans erklæring: ”For every atom belonging to me as good belongs to you” – og også Carmona-Alvarez skriver en vedvarende ”Song of Myself”, både i denne samlingen og i Prinsens gate. Men jeget skifter nå ustanselig karakter, bakgrunn, historisk tid, geografisk sted. Det ensomme lyriske subjektet transformeres til en uendelighet av subjekter, i en blanding av eksistensiell/politisk solidaritet og sjelelig/psykologisk utforskning som fører til at poeten ikke bare identifiserer seg med alle de menneskene som lider, men også med dem som er ansvarlige for lidelsen. Som Janike Kampevold Larsen sa da hun i 2005 overrakte sult-prisen til Carmona-Alvarez: Diktsamlingene hans ”taler på vegne av et talløst kollektiv av undertrykte, torturerte og sørgende. Og for et kollektiv av undertrykkere, torturister, bødler. Diktenes ’jeg’ og diktenes ’vi’ skifter stadig lokalitet, tid og miljø, og finner stadig vekk frem til bestialitet og desperasjon.”
Denne indignert-fortvilede fokuseringen på bestialitet og desperasjon kan gi seg utslag på uventede måter. Her er et lite jeg-dikt fra Prinsens gate:
jeg er født
i köln, mitt navn er maximillian
av alle ting, og far drakk
seg ihjel i to eller tre
og tredve, mor giftet seg to ganger
med samme slakter, og slakteren
er ingen metafor, han ga oss kjøtt og pølser
Her leverer Carmona-Alvarez en temmelig tvetydig forsikring. Slakteren i diktet blir riktignok frikjent for enhver potensiell anklage om at han skulle være noe annet og verre enn det yrkestittelen signaliserer, men samtidig står selve utsagnet igjen som en grell generalisering: ”slakteren / er ingen metafor”. Kjøtt og pølser er resultatet av animalsk død, og den forsøksvis overførte betydningen av yrkestittelen ”slakter” fyller definitivt ikke ordet med en mer akseptabel klang. Vi kunne dermed også si: Despoten, tyrannen, torturisten, bøddelen, morderen er ingen metafor; like lite som ”slakter” har disse ordene en uforpliktende figurlig betydning som kan bidra til å gi et dikt et estetiserende løft. Og det er nok i dette området vi må lokalisere Carmona-Alvarez` delvis eksplisitte avvisning av hans egen debut. Sett med poetens strenge, selvransakende blikk blir den for pen og tilbaketrukket, for orientert mot et harmoniserende skjønnhetsideal. Dette forholdet trer tydelig frem i Prinsens gate, som rommer formuleringer og partier fra begge de foregående bøkene – enkelte av dem i omarbeidet form – og etter hvert inkluderer noe som fortoner seg som en ren harselas over åpningsdiktet i debutboken. Helter starter med denne setningen:
Det er på tide å vise ansikt, oppgi anonymiteten, stramme kjeven, grave ut øynene og spytte med nye lepper av salt og natt.
Dette er både vakkert og poetisk presist, men det finner ikke nåde for lyrikerens eget blikk syv år senere. Slik ordlegger han seg i diktet som avslutter Prinsens gate:
la meg lage noen flotte bilder
for deg, det er på tide
å vise an
sikt, opp
gi anonymiteten, grav
e ut øyne ne og spy tte m
ed n y e lepp er
av salt og natt (sic)
la meg kaste opp på dine vegne
hva skal man gjøre for at du også skal hate diktet
Sannsynligvis er det ikke mulig å gjøre stort mer for at leseren også skal hate det angjeldende diktet, men selvfølgelig er det ikke dette som blir resultatet – i alle fall ikke for den herværende leser. Diktene i Helter er modne og fullgyldige uttrykk for den Pedro Carmona-Alvarez som en gang skrev dem, men dreiningen i Clown Town og Prinsens gate gjør ham likevel til en enda betydeligere lyriker enn han var ved sin debut. Den konsekvente bevegelsen frem og tilbake i tiden, i historien, mellom individer og steder skaper en enestående plastisitet og variasjonsrikdom, mens det i de to senere samlingene også blir klart at han ikke minst er en stor sorgpoet – til sammen blir diktene hans det en anmelder av Göran Tunströms Juloratoriet en gang kalte ”en jublende sang om sorgen”.
All sorg rommer et proleptisk eller fremadskuende element; sorgen retter seg både mot det konkrete vi har mistet og mot det vi med sikkerhet vet at vi kommer til å miste. Når Leopardi skriver at hemmeligheten om den universelle eksistens vil forgå uten at vi har begrepet noe av den, betyr det at han tar absolutt all sorg på forskudd, også den mest omfattende, og i tråd med dette ble han, slik Miguel de Unamuno sier, ”livsledens tragiske drømmer” – han ble en kolossal lyriker som til enhver tid rettet blikket mot det verst tenkelige. Dette er ikke Carmona-Alvarez’ posisjon; han er altfor betatt av livets og øyeblikkets manifestasjoner til uopphørlig å skulle fremheve utslukningen, undergangen og tomheten. (Avslutningen på et dikt i Prinsens gate – ”et skjelett / er ingen gave” – har muligens polemisk adresse til Leopardi-beundreren Tor Ulven.) Men vissheten er der, som et gammeldags tikkende ur, og den avføder en gnistrende vital sorgpoetisk tenkning som setter seg igjennom uansett hvilket lyrisk jeg Carmona-Alvarez lar føre ordet i diktene sine – som i disse linjene fra Prinsens gate:
jeg ber om reiser ut av byen og inn i huler
der villmenn slikker hverandres kroppsåpninger
jeg vil beseires til hest og dø skrikende
med piler gjennom hjertet
jeg vil dø uten kjærlighet
alt jeg ber om er et lite hus
en liten hage, noen mynter
et håndtrykk
jeg vil ikke bære svarte kapper
jeg vil ikke bestandig være et barn
lær meg å mestre kroppens instrumenter
la stillheten bli total
lær meg å tyde ditt avfall
Sorgaspektet ved lyrikeren ligger i kim i Helter (bl.a. i epigrafen, et Borges-sitat), men trer for alvor frem i Clown Town, hvor Carmona-Alvarez ved flere anledninger kommer tilbake til ideen om at Neruda skal ha dødd av sorg som en følge av militærkuppet i Chile, og samtidig forsøker å lage en slags sorgens typologi med utgangspunkt i sitt fødested La Serena: ”vi inndeler sorgen i diverse tillegg / det som dukker opp i diktene og flyr bort / fra døden og over setningene”. Det manifesterer seg videre i hans inngående befatning med flyktighet, død, utsatthet, brutalitet og skrøpelighet, med alt det som utvetydig demonstrerer hvor lite varig et liv er. Og det manifesterer seg i dette dempede, reflekterte diktet, som også står i Clown Town og bærer et svært vakkert vitnesbyrd om den eksistensielle solidariteten som er drivkraften i Pedro Carmona-Alvarez’ sammensatte, temperamentsfulle – og gåtefulle – poesi:
Når hendelsene samler andre, mindre lysende
sekvenser i utkanten av fortellingen
og alle ulykkene og tiden (skriften) oppstår
under glassaktig klarhet og presisjon
Når det oppstår (under språkets vinger) noe usett
over kroppene, en slags dannelse
eller vane, noe vi kjente til allerede som barn
en gang vi stod i utkanten av nettopp disse setningene
og en død hund
ved veikanten (noen meter bortenfor)
var det minst tilfeldige i våre liv
Vi arver også døden, Den Guddommelige Komedien
og ildens erindringer
Vi er ikke retningsløse
Vi er ikke solbrente eller dovne
Vi er ikke mellom to eller flere språk, stedet
som tilhører ingen
Når man av trøtthet gnir seg i øynene
og i neste øyeblikk
befinner seg omringet av engler
støv, noen andre hus
og det neste århundrets mest lysende barn
Henning Hagerup
Audun Lindholm
Kjetil Røed
Henning Hagerup
Kjetil Røed
Paal Bjelke Andersen
Kjetil Røed
Øystein Vidnes
Carl Kristian Johansen
Audun Lindholm
Kari Løvaas
Audun Lindholm
Kjetil Røed
Ulf Eriksson
Stål Stenberg
Steinar Opstad
Audun Lindholm
Susanne Christensen
Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia ToivioLeevi Lehto
Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II
Fredrik Nyberg
Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby
Falsche FreundeFalsche Freunde
Uljana Wolf
Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud
Sean Bonney
Cecilia Vicuña
Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire
Jean-Marie Gleize
-->Audiatur 2003 ble avholdt i Bergen fra 14. til 16. november 2003. Programansvarlige var Audun Lindholm og Martin M. Sørhaug.