Sissel Solbjørg Bjugn

Norsk // English

Først kom Den første avisa på Lofotveggen, og den innbrakte en Vesaas-pris, så kom de vidunderlige diktsamlingene om gruvedrift, interiører og hverdagens lys og skygge. At Sissel Solbjørg Bjugn kort tid deretter ga seg barnebøkene i vold, var ikke helt uventet. Poeten (og tegneren) SS Bjugn lyser og glitrer som glimmer og gneis og Lofothav, uansett sjanger.

Titteldiktet i debuten fra 1979 er en fin sak, og jeg husker det som noe av det beste og mest overraskende som er laget, nordpå som sørpå. Diktet var noe nytt, og samtidig et tidsriktig uttrykk. Det var tider for veggaviser og arbeidernes (og nordpå: fiskernes og gruvearbeidernes) kulturkamp mot monopolisering og rasering av arbeidsplasser. Det var Pendlernes tid, det var Svart hav og Svartkatten og LKAB.

Bjugn dekket Lofotveggen med brunt papir og tusjet dikt derover, så alle kunne se og lese. Deretter har hun skrevet seg inn i lyrikkhistorien med kupletten: «Eg bakar brød med havre og kli / Den finaste fitta i Nordland er mi».

Og barnebøkene kom. Som perler på ei snor, der snora var nye samlinger med solide dikt. Billedboka Jente i bitar handler absurd og friskt om Deborah, som ser ut til å være alene og glemt  i verden av sine selvopptatte og til stadighet vindrikkende foreldre. Til sist går hun i tusen knas og må limes sammen bit for bit igjen av selsamme foreldre som endelig oppdager hva de er i ferd med å miste. Det er et barns innerste ønskedrøm som her oppfylles. Og fordi vi vet at billedbøker (og enkelte tekstbaserte barnebøker), på sitt beste byr på fullgod prosapoesi, vil jeg heller ikke la Ti bestemødrer og eitt barnebarn (1990), Lus (1996) og Brynhilds (2002) være unevnt.

Dét var barna, og nok om dem. Etter Lofotveggen har det kommet diktbøker med år imellom: Den magre narsissisten i 1984, Bye, bye, 1989, Tornekysset, 1992, Depp, 1999, og en roman, Under isen, fra 1987.

Depp, den nyeste diktboka, er mørk og naken. Her tar SSB i bruk enderim, nødrim og omvendt ordstilling, og dels tilsynelatende tøvete og dels desperat humor i rekker av språklige innfall. «Når eg drikk vin, overmannar ikkje språket meg meir.» Smak på dette:

Dø ein dag diverre må/ Grete Waitz og Lille Graah./ Lille, lille Graah./ Kristensen og Kyrkjebø./ Alle damer må jo dø./ Må jo, må jo dø./ Kauffman, Dickinson, Curie/ måtte dø. Ta mhre aussi./ Mhre au, mhre aussi./ Princess, Princess Di.

Jeg er altså dønn svak for SSBs navn på bøkene sine. Lofotvegg (nevnt til det kjedsommelige), fitte (jepp), mager narsissist (ahh), og depp (akkurat). Med et bye, bye i tillegg. Jeg er også fan av hennes strektegninger og collager, enten de er av gruveganger, blomsterpotter, krukker, brune bønner, støvler, fyrstikkesker, eller når de har form av mer sammensatte stilleben (som de ofte har).

Brit Bildøen har gjort meg oppmerksom på at Sissel Solbjørg Bjugn plasserer seg selv et sted mellom Dorothe Engelbretsdatter og Kate Bush. «Eg er eit spennande par!» står det i et dikt. Bildøen sier at det knapt er kommet ei bok fra Bjugns hånd som ikke er egenartet, ja beint fram avstikkende. «Bjugn er ein litterær revisjonist, ho unnslår seg ikkje for å omskrive og feilsitere, legge til og trekke frå.» En Paulus og en Marx blir som nye når de får være med i bøkene hennes, mener Bildøen.

Jeg har dykket i gamle årganger av Profil, sikker som faen på at hun hadde tegnet covere en gang i tiden. Men på loftet fant jeg mest røde faner og morske sovjetere. (I likhet med meg var hun kanskje for ung og uttafor til å kunne ha bidratt i de legendariske sekstitallsprofilårgangene.) Derimot fant jeg et Vinduet med klare og sterke Solbjørg-komposisjoner på første og siste side, fra Heggelund og Volds Vinduet, det vil si gullalderen. Det er definitivt noe galt med arkivene her i huset, men fordi jeg ikke ga opp, kan jeg stolt informere dagens ungdom om at bladet bærer årstallet 1979, og er nr. 2 i 33. årgang (og kostet 19 kroner).

Her slippes Solbjørg til med en støvel på fronten, og det må en Jan Erik Vold til for å beskrive denne illustrasjonen med ord som ikke gjør den til skamme (og ham har jeg ikke sett og hørt siden poesifestivalen i Kyss Frosken i august). Inni bladet (som har en lederartikkel som tidsriktig leter etter «poesien i lyrikken») på side 30-31 finnes de tre tegningene eller collagene (dessverre reprodusert i sort og grått, for annet var det ikke budsjett til under Brikt Jensen?) «Mona Trusa», «Kafé Getsemane» og «Eldorado, Eldorado». Hele saken heter «Tre sider av samme sak», og to av dem går sånn:

Ein god lyttar, det er eg.

Til håret mitt når golvet hører eg på deg.

Det var kafé-diktet, og her skal ikke spares på noe, heller ikke Eldorado:

Kan du skaffe ullteppe og ukulele har eg ein sekk med brøne bønner og fele.

Joda, Sissel, ullteppe har jeg. Men er det ok med trekkspill i stedet for ukulele? Det går så bra sammen med fele. Eg veit.

Utgivelser: Den første avisa på Lofotveggen (Samlaget, 1978) / Stille etter elleve i Bokheimen (barnebok, 1979) / Sulis’ bok (barnebok, 1980) / Elisa der og Beth her (billedbok, 1983) / Handa i buret/Hånden i buret (barnebok, 1984) / Den magre narsissisten (1984) / Bill og ei til (barnebok, 1985) / Stakkars Ungarn (barnebok, 1986) / Under isen (roman, 1987) / Bye, bye (1989) / Ti bestemødrer og eitt barnebarn (medforfatter, billedbok, 1990) / Tornekysset (1992) / Jente i bitar (medforfatter, billedbok, 1992) / Ola trudde først! (barnebok, 1994) / Lus (barnebok, 1996) / Depp (1999) / Brynhilds (barnebok, 2002)

Bjørn Skogmo