Det hymniske er en akutt høystemthet, en nærmest hodeløs bejaelse, både av det som påkalles og av følelsen som utløser påkallelsen. Det er en tiltale, men den som taler gir raskt avkall på stringent språkbruk, sier gjerne bare «du».
En del av Yngve Pedersens dikt kan synes hymniske. De tiltaler: «Du jord!», «Du kropp!», «Du kropp og jord!». Dette er sisteversene i tre av diktene i samlingen Lysning Forelder. Et annet dikt ender slik: «Og du, å du!/ O du!» Dette er ikke en henvendelse til et annet menneske, men for eksempel til såkornet – eller til et du som bor seg inn i alt rundt seg: snart skal du få være såkorn, og snart er du høst. Diktene, som er ekstremt pronomenrike, men påfallende mennesketomme, er voldsomt henvendte, men det er av gammel vane det kan være lett å si at det er naturen som tiltales. Jeg vil heller hevde at det er det subjektsløse, det materielle – som vekst, som kropp, som bevegelse – disse diktene møter.
I samlingen brukes bare ett pronomen som peker på en menneskelighet, og det er «alle», som opptrer ett sted: «Og alle kjenner, kjenner de skritt, så lette i den døs. Alltid». I det første diktet benevnes riktignok et samfunn: «Og samfunn, du samfunn, kryper så stille i den jord,» men dette kan like gjerne være et samfunn av maur. I et av de siste diktene er det faktisk et jeg som taler, men når jeget først forekommer, er det slett ikke som et eksklusivt sted: «Og i meg kjenner jeg, kjenner jeg den utmark, som er verdig i sin grobunn, ja verdig. Og hevet forbi er den, den grunn. Og som alt, er den innvokst i meg. // I meg, er som alt». «I meg» er her et sted som undergraver jeget som språklig posisjon og suverenitet.
Det spørs om det ikke er fåfengt å lese Pedersens dikt i den hensikten å lokalisere instanser, eller dekryptere diktets grammatikalske vendinger. For de hengir seg til vendinger, en vending, den vending – som hele tiden vrir språket og dytter det til steder det ikke har vært før. Tar vi denne vendingen på alvor, ser vi at det ikke lenger er noen transport i disse diktene – den voldsomme friheten deres ligger i at formuleringene her har en egenbevegelse som skyver til side de vendingene vi er kjent med. Samtidig som det skyver til side det det vil beskrive. Diktenes språk mimer verden, ikke ved å beskrive den, men ved å absorbere bevegelsen i det diktenes stemme ser på, eller mer bevegelsen i hvordan den ser på det. Språket antar nye former, det viser sitt eget vekstprinsipp, hvordan form kan føye seg til form og blir til det vi ser på. Dermed stilles spørsmålet om hva som er diktene objekt og hvor dette objektet finnes. I verden, i oss, i språket?
Det er ett trekk som ivaretar vendingen mer enn andre i disse grammatikalsk overskridende diktene: pronomenbruken. Den løsriver tiltale- og mottakerinstansen både fra det menneskelige og det følelsesmessige. Det er det refleksive pronomenet, «Som sunget i seg»: «seg» viser til sunget uten at sunget er knyttet til noen instans vi gjenkjenner. Det er det påpekende pronomenet, «den»: Den jord, den lysning, den grunn. Men den bestemmende funksjonen iverksettes ikke, snarere en avstandsskapende funksjon, som sier: der borte er det andre. Men det sier også: der borte er språket. Dermed er den inspirerte forbindelsen som hymnen oftest er uttrykk for, korrumpert. Språkets pekende kraft overdrives på et vis som like mye river oss vekk fra det som skal beskrives som mot det.
Ett dikt sier: «Det er virkelig en utside, virkelig». Hva som er utsiden sier det ikke noe om. I et annet dikt heter det «Og den innside, så utløst, // er utløst». Det som forener disse versene er kanskje en vending som ivaretar og tilslører skillet mellom persepsjon, grammatikk og materialitet. Det siste diktet i samlingen ligger i den sonen der disse glir sammen: «Under himmelgreiner – / en lysning forelder, smalere og smalere. Den den lysning henvender mot en blottvist terskel, som slettstenkt. Og der en skygge som legges, legges på ingen. Som et skimmer for sin avgrensning.» Det står ikke «foredler», eller «slett-tenkt». Det står heller ikke «henvender seg». Vendingene i dette diktet legger det åpent, løsrevet fra enhver tenkende og mottakende posisjon, som en lysning, en form kommet til syne. Eller synt?
Utgivelser:
Lysning Forelder (Oktober, 2001)
Janike Kampevold Larsen
Bjørn Skogmo
Susanne Christensen
Henning Hagerup
Paal Bjelke Andersen
Anna Hallberg
Paal Bjelke Andersen
Anna Hallberg, Redaksjonen
Susanne Christensen
Jan-Olav Glette
Carl Kristian Johansen
Martin Glaz Serup, Christian Yde Frostholm
Magnus Persson
Jesper Olsson
Øyvind Rimbereid
Cathrine Strøm
Johannes Frost
Audun Lindholm
Redaksjonen
Janike Kampevold Larsen
Audun Lindholm
Nathalie Quintane
Hild Borchgrevink
Dag Haugstvedt
Audun Lindholm
Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia ToivioLeevi Lehto
Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II
Fredrik Nyberg
Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby
Falsche FreundeFalsche Freunde
Uljana Wolf
Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud
Sean Bonney
Cecilia Vicuña
Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire
Jean-Marie Gleize
-->Audiatur – Festival for ny poesi ble avholdt i Bergen 13.-16. oktober 2005. Festivalen benyttet seg av BIT Teatergarasjen, Hordaland Kunstsenter, Landmark og USF Verftet.
Redaksjon: Paal Bjelke Andersen, Mathias Danbolt, Jörgen Gassilewski, Hanna Hallgren, Dag Haugstvedt, Audun Lindholm, Øyvind Rimbereid, Martin M. Sørhaug og Cathrine Strøm.